Helsefagarbeideren ble oppsagt fra sin stilling fordi hun uten tjenstlig behov hadde gjort seg kjent med journalene til en pasient i strid med helsepersonelloven § 21 a. Arbeidstakeren mente det ikke var grunnlag for oppsigelse, og brakte saken inn for domstolene.
Høyesterett kom til at oppsigelsen var saklig og vektla at:
- Overtredelsen av forbudet i § 21 a representerte et alvorlig pliktbrudd. Den som har behov for helsetjenester skal kunne gjøre det i trygghet om at ikke andre enn dem som har et tjenstlig behov får tilgang til helseopplysningene om seg.
- Det var en konfliktfylt relasjon mellom helsefagarbeideren og pasienten og at det ble utvekslet sms-er mellom dem i etterkant av lovbruddet, gjorde pliktbruddet mer graverende.
- Samlet sett forelå det etter Høyesteretts syn en tilstrekkelig tungtveiende grunn til å si opp helsefagarbeideren, og en avveining av arbeidstakerens og arbeidsgiverens interesser ledet ikke til at oppsigelsen var uforholdsmessig.
Arbeidstakeren anførte forgjeves at advarselen som hun fikk av Helsetilsynet skulle virke normerende for vurderingen etter arbeidsmiljøloven § 15-7. Høyesterett var ikke enig, og fastslo at arbeidsgiveren og Helsetilsynets oppfølging av lovbrudd skjer uavhengig av hverandre. Det ble slått fast at verken arbeidsmiljøloven eller helsepersonelloven bestemmer at reaksjoner i det ene sporet skal koordineres med eller få konsekvenser for hva som besluttes i det andre sporet, og at dette var et bevisst valg fra lovgiverens side. Dette innebærer at det for arbeidsgiver ikke foreligger en plikt til å avvente utfallet av en eventuell tilsynsprosess før man beslutter og iverksetter arbeidsrettslige reaksjoner.
Dommen kan leses i sin helhet her.
Har du spørsmål om oppsigelse eller andre tilgrensende forhold i din virksomhet, ta kontakt med våre kontaktpersoner i arbeidslivsavdelingen.