SAKENS BAKGRUNN
Mundenia Elektro AS («Mundenia») var et selskap registrert i Finnmark, som drev med utleie av arbeidskraft til offshoreselskaper. Arbeidsgiveravgift er regionalt differensiert, og selskaper registrert i Finnmark er i utgangspunktet fritatt for arbeidsgiveravgift.
En regelendring i 2010 innebar at det avgjørende for plikten til å betale arbeidsgiveravgift ble hvor arbeidet ble utført, og ikke hvor selskapet var registrert. For Mundenia, som drev med utleie av arbeidskraft, medførte dette at de ikke lenger var fritatt fra å betale arbeidsgiveravgift. Til tross for endringen sørget ikke styreleder/daglig leder for at arbeidsgiveravgift ble innbetalt.
Mundenia gikk konkurs i 2014. Da Skatteoppkreveren foretok bokettersyn ble det avdekket manglende forskuddstrekk, manglende beregning og innbetaling av arbeidsgiveravgift, og manglende innberetning av fordel på lønns- og trekkoppgaver. Styreleder/daglig leder ble dømt til ubetinget fengsel i 1 år og 9 måneder. I tillegg ble hun dømt til to års konkurskarantene, samt fradømt retten til å være daglig leder, inneha en ledende stilling, eller sitte i et selskaps styre for en periode på 5 år.
LAGMANNSRETTEN TILKJENTE ERSTATNING
Staten v/Skatteoppkreveren («staten») fremmet erstatningskrav mot styreleder/daglig leder basert på hennes roller i selskapet. Det var ikke omtvistet at Mundenia var forpliktet til å beregne, innberette og betale arbeidsgiveravgift, og at dette ikke var blitt gjort. Styreleder/daglig leder erkjente også å ha vært klar over regelendringen før innberetning av første termin etter at lovendringen trådte i kraft.
Lagmannsretten kom til at det forelå ansvarsgrunnlag med hjemmel i aksjelovens § 17-1, og karakteriserte handlemåten som «i det minste uaktsomt». Lagmannsretten mente videre at det forelå årsakssammenheng mellom tapet og de ansvarsbetingende handlingene. Styreleder/daglig leder anførte at det i et hypotetisk hendelsesforløp, hvor selskapet hadde innbetalt avgiften, måtte legges til grunn at Mundenia ville gått konkurs langt tidligere slik at tapet ikke ville oppstått. Lagmannsretten var ikke enig i dette, og mente selskapet ville vært i stand til å dekke arbeidsgiveravgiften. Styreleder/daglig leder ble heller ikke hørt med at Mundenia uansett ville vært fritatt fra å innbetale arbeidsgiveravgift fordi selskapets ledelse i et hypotetisk hendelsesforløp ville sørget for å innlevere et skjema som dokumenterte at ansatte var innmeldt i andre lands trygdeordning. Lagmannsretten kom dermed til at vilkårene for erstatning var oppfylt.
LAGMANNSRETTEN MENTE KRAVET IKKE VAR FORELDET
Partene var enige om at foreldelsesloven § 9 om krav på skadeserstatning fikk anvendelse. Kravet foreldes da tre år etter den dag skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige. Det sentrale spørsmålet var når foreldelsesfristen begynte å løpe.
Det ble tatt fristavbrytende skritt 6. desember 2018, og spørsmålet var dermed om skatteoppkreveren hadde oppfordring til å ta ut søksmål før 6. desember 2015. Styreleders/daglig leders rolle fremgikk av en bokettersynsrapport fra 9. april 2015, slik at skatteoppkreveren fikk kunnskap om den ansvarlige allerede på dette tidspunkt. Det sentrale spørsmålet var på hvilket tidspunkt skatteoppkreveren hadde nødvendig kunnskap om skaden.
Bokettersynsrapporten avklarte at det kunne være grunnlag for endring, men på dette tidspunktet hadde det hadde ikke oppstått noe krav på innbetaling av arbeidsgiveravgift. Etter lagmannsrettens syn var det først da Skatteetaten fattet endringsvedtak 21. juli 2016 at det oppstod et krav. Etter lagmannsrettens syn hadde ikke staten noen oppfordring til å ta ut søksmål før endringsvedtaket forelå, og kravet var dermed ikke foreldet.
DISSENS OM FORELDELSESSPØRSMÅLET I HØYESTERETT
Høyesterett tok utgangspunkt i at foreldelsesfristen i § 9 løper fra tidspunktet skadelidte fikk eller burde skaffet seg kunnskap om de konkrete økonomiske skadevirkningene han er – eller vil bli – påført som følge av den ansvarsbetingende handlingen. Skadelidtes kunnskap må omfatte alle vilkårene for erstatningsansvar, men skadens omfang behøver ikke være klarlagt i detalj.
Høyesterett var enig med lagmannsretten i at staten fikk kunnskap om selskapets unnlatelse av å innbetale arbeidsgiveravgift og om styreleder/daglig leders rolle ved bokettersynsrapporten 9. april 2015. Omfanget av avgiftsunndragelsen ble også avklart ved rapporten, men spørsmålet Høyesterett måtte vurdere var om staten hadde tilstrekkelig kunnskap om tapet før skjæringstidspunktet 6. desember 2015. Ved vurderingen av dette spørsmålet, delte Høyesterett seg i et flertall og mindretall.
FLERTALLET MENTE KRAVET VAR FORELDET
Flertallet tok utgangspunkt i at skatte- og avgiftskrav ikke kan kreves erstattet av et styremedlem før det er avklart at selskapet ikke betaler. En forutsetning for at foreldelsesfristen skal begynne å løpe er dermed at skadelidte har kunnskap om at selskapet ikke kan gjøre opp kravet. Med mindre det er holdepunkter for noe annet, vil skadelidte først få slik kunnskap når endringsvedtaket er fattet, og det kan konstateres at avgiftskravet er tapt fordi det ikke er mulig å inndrive kravet fra selskapet.
Flertallet ga likevel uttrykk for at der et selskap har gått konkurs, eller av andre grunner er ute av stand til å gjøre opp avgiftskravet, vil foreldelsesfristen kunne begynne å løpe uavhengig av om det er truffet endringsvedtak mot den avgiftspliktige. Førstvoterende uttalte: «Jeg kan i det hele tatt ikke se hva som skulle være begrunnelsen for å gå veien om et endringsvedtak når det er på det rene at staten vil lide et tap fordi selskapet eller dets konkursbo er ute av stand til å betale avgiftskravet.»
Det fremgikk av bobestyrers årsinnberetning 8. september 2015 at det ikke ville være dekning til uprioriterte fordringer, herunder kravet på arbeidsgiveravgift. Kort tid etter dette fikk skatteoppkreveren kunnskap om at avgiftskravet mot selskapet var tapt, og etter flertallets syn hadde staten dermed oppfordring til å gå til erstatningssøksmål mot styreleder/daglig leder. Ettersom forliksklagen ble tatt ut mer enn tre år senere, var kravet foreldet. Det var da ikke nødvendig for Høyesterett å ta stilling til spørsmålet om årsakssammenheng.
MINDRETALLET ENIG MED LAGMANNSRETTEN
Høyesteretts mindretall på to dommere kom i likhet med lagmannsretten til at erstatningskravet ikke var foreldet. Etter deres syn begynte foreldelsesfristen først å løpe ved endringsvedtaket 21. juli 2016, ettersom det ikke var avklart om det ville oppstå et økonomisk tap før endringsvedtak ble truffet. Skadelidte kunne da ikke ha kunnskap om at det var oppstått et økonomisk tap før dette tidspunktet.
Begrunnelsen bygget på at erstatningskrav mot styremedlemmer for avgiftskrav er et subsidiært erstatningskrav, ettersom skattemyndighetene først måtte forfølge avgiftskravet mot selskapet. Mindretallet mente staten ikke kunne gjøre kravet gjeldende mot selskapet før endringsvedtaket var fattet, og følgelig kunne staten heller ikke ha kunnskap om at styreleder/daglig leders handlinger hadde påført dem et økonomisk tap.
For det første vektla mindretallet at skattemyndighetene kan velge om endringsadgangen skal benyttes. Hvis skattemyndighetene velger å ikke foreta en endring, vil det heller ikke oppstå et tap. For det andre mente mindretallet at en rettsanvendelse i tråd med flertallets syn ville skape en "uheldig rettstilstand". Mindretallet trakk her frem at det i større etterberegningssaker, hvor et endringsvedtak vil ta tid, vil kunne oppstå en situasjon hvor staten må anlegge et erstatningssøksmål før forvaltningsbehandlingen er ferdig, og dermed før det er avklart de har lidt et tap. Mindretallet mente dermed flertallets løsning ville medføre "uheldig bruk av ressurser både for forvaltningen, domstolene og for den som et erstatningskrav rettes mot", i strid med hensynene bak fl. § 9.
VÅR VURDERING AV DOMMEN
Dommen har en skarp dissens som er godt begrunnet og taler for en god rettsteknisk løsning. Flertallet og mindretallet tilnærmer seg problemstillingen på to ulike måter. Når flertallet legger til grunn at foreldelsesfristen kan begynne å løpe på det tidspunktet det er på det rene at selskapet er ute av stand til å gjøre opp avgiftskravet, eksempelvis der det ikke er midler til betaling etter en konkurs, innebærer det at foreldelsesfristen kan begynne å løpe før det er avklart om det har oppstått et tap for staten.
Etter vårt syn er det uheldig at skadelidte skal måtte ta ut søksmål mot styremedlemmer eller ledelsen i et selskap før det er avgjort at deres uaktsomme handlinger har ledet til et økonomisk tap. Dersom foreldelsesfristen begynner å løpe før det er fattet et endringsvedtak, vil det ikke være avgjort om styremedlemmets uaktsomme handlinger faktisk har medført et økonomisk tap. Hvis et selskap går konkurs før endringsvedtak er fattet, er det ikke endelig avgjort om staten har et krav mot selskapet knyttet til innbetaling av arbeidsgiveravgift, og dermed heller ikke klart om staten har lidt noe tap som følge av styremedlemmets uaktsomme handlinger. Velger skattemyndighetene ikke å benytte endringsadgangen, har staten gått til søksmål uten at det var grunnlag for det.
Samtidig er det sjelden at skattemyndighetene ikke benytter endringsadgangen, slik at det muligens har begrenset praktisk betydning å vente til endringsvedtaket er fattet med å konstatere at det har oppstått et tap. Flertallets regel skaper etter vårt syn uansett usikkerhet knyttet til når det er på det rene at selskapet ikke kan betale, for eksempel hvor det vil bli en dividendeutbetaling fra konkursboet, slik flertallet også selv skisserer. Vi er også enig med mindretallet i at regelen som flertallet oppstiller medfører unødvendig ressursbruk ved at domstolen i enkelte saker kan måtte ta stilling til kravet før forvaltningen har fattet vedtak. I praksis vil nok saken i et slikt tilfelle bli stanset, men det er likevel etter vårt syn en lite hensiktsmessig regel.
Årsaken til at fordringen ikke kan inndrives kan også skyldes andre forhold enn skadelidtes ansvarsbetingende handlinger. Dersom tidspunktet det er på det rene at selskapet er ute av stand til å gjøre opp avgiftskravet skal være avgjørende for foreldelsesfristens starttidspunkt, knyttes fristen til en begivenhet som ikke nødvendigvis står i årsakssammenheng med de skadevoldende handlingene. Sagt på en annen måte kan det ikke nødvendigvis konkluderes med at styremedlemmets handling har ledet til et økonomisk tap på det tidspunktet fordringen ikke kan inndrives. Det vil først være tilfelle på tidspunktet endringsvedtaket fattes.
Hva som er et sannsynlig hypotetisk hendelsesforløp må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Resultatet vil kunne bli at det er sannsynlig at avgiftskravet ville vært betalt dersom styremedlemmet hadde handlet aktsomt, hvilket lagmannsretten også la til grunn i den aktuelle saken. Men det vil ikke nødvendigvis alltid være tilfelle. Høyesterett tok ikke stilling til spørsmålet om årsakssammenheng ettersom saken ble avgjort på foreldelse.
Spørsmålet om årsakssammenheng ved erstatningskrav mot styremedlemmer skal om kort tid belyses i en annen sak som har sluppet inn for Høyesterett (anke over LA-2019-142549). Det sentrale spørsmålet i den saken er om det ved vurderingen av årsakssammenheng må legges til grunn et hypotetisk hendelsesforløp hvor selskapet ville gått konkurs på et tidligere tidspunkt, som igjen ville medført at tapet ikke hadde oppstått. Saken skal behandles 13. og 14. april 2021.
***
Dommen kan leses i sin helhet her.
