Høyesterett avsa først en styreansvarsdom i februar år, hvilket dreide seg om foreldelse (HR-2021-530-A). Et sammendrag av dommen kan leses her.
Ny dom om årsakssammenheng og økonomisk tap
Nylig ble det avsagt en styreansvarsdom om årsakssammenheng og økonomisk tap (HR-2021-967-A). Saken gjaldt et erstatningskrav mot tre styremedlemmer for manglende informasjon om sviktende økonomi til selskapets kreditorer. Styremedlemmene ble i lagmannsretten dømt til å betale erstatning etter aksjeloven § 17 1 til to av selskapets kreditorer. Lagmannsretten konkluderte med at styremedlemmene hadde handlet uaktsomt ved ikke å ha opplyst kreditorene om at selskapet hadde svak økonomi. Spørsmålet om ansvarsgrunnlag slapp ikke inn for Høyesterett, men Høyesterett tillot anken fremmet for spørsmålet om årsakssammenheng/økonomisk for den ene av kreditorene.
Flere interessante uttalelser fra Høyesterett
Alle de tre styremedlemmene ble frifunnet for kravet, ettersom Høyesterett konkluderte med at styremedlemmenes uaktsomhet ikke hadde påført den aktuelle kreditoren noe økonomisk tap. Høyesterett kommer med flere interessante uttalelser i dommen om hvordan det økonomiske tapet skal utmåles.
KORT OM BAKGRUNNEN FOR SAKEN
Hovedentreprenøren klarte ikke å betale underentreprenører
I 2015 og 2016 samarbeidet Evje og Hornes kommune med Statens vegvesen om å bygge fortau og gang- og sykkelveier i Evje sentrum. Statens vegvesen engasjerte en hovedentreprenør, som igjen engasjerte flere underentreprenører, deriblant Landskapsentreprenørene AS («Landskapsentreprenørene»).
Landskapsentreprenørene fakturerte hovedentreprenøren løpende, men hovedentreprenøren klarte ikke å betale ved forfall. Den 1. januar 2016 hadde Landskapsentreprenærene et krav mot hovedentreprenøren på NOK 2 254 174.
Hovedentreprenøren gikk konkurs
Hovedentreprenøren gikk konkurs 8. mai 2017. På dette tidspunktet var kravet redusert til NOK 1 786 096. Landskapsentreprenørene mottok ingen dividende fra konkursboet.
Styremedlemmene saksøkes for ikke å ha opplyst om sviktende økonomi
I november 2018 saksøkte Landskapsentreprenørene de tre styremedlemmene hos hovedentreprenøren for ikke å ha opplyst om at selskapets økonomi var sviktende.
Dømt til å betale erstatning i lagmannsretten
Styremedlemmene ble frifunnet i tingretten, men lagmannsretten kom til motsatt resultat. Lagmannsretten konkluderte med at styremedlemmene hadde handlet uaktsomt ved ikke å informere Landskapsentreprenøren om den sviktende økonomien i selskapet. Etter lagmannsrettens syn, handlet styremedlemmene uaktsomt fra 1. januar 2016.
Erstatningsbeløpet som ble tilkjent av lagmannsretten, tilsvarte vederlaget som Landskapsentreprenørene hadde opptjent etter uaktsomhetstidspunktet, og som ikke senere var blitt betalt av verken hovedentreprenøren eller dets konkursbo.
RETTSLIGE UTGANGSPUNKTER I DOMMEN FRA HØYESTERETT
Spørsmålet om ansvarsgrunnlag slapp som nevnt ikke inn for Høyesterett, men Høyesterett vurderte hvilket tap som sto i årsakssammenheng med de skadevoldende unnlatelsene. Høyesterett tok utgangspunkt i at Landskapsentreprenørene hadde krav på å få erstattet det økonomiske tapet som var forårsaket av styremedlemmenes uaktsomme forhold.
Når det gjaldt årsakskravet viste Høyesterett til betingelseslæren, som går ut på at kravet til faktisk årsakssammenheng er oppfylt «dersom skaden ikke ville ha skjedd om handlingen eller unnlatelsen tenkes borte», jf. Rt-1992-64 (P-pilledom II). Videre viste Høyesterett til Rt-2003-400 (Sunnfjord), hvor det fremgår at utgangspunktet for beregningen av det økonomiske tapet ved rene formuestap, er at skadelidte skal stilles som om skadevolderen hadde handlet aktsomt. Høyesterett gjentok også at det er skadevolderen som har bevisbyrden for den usikkerheten som knytter seg til det alternative hendelsesforløpet.
Høyesterett presiserte at det må foretas en sammenligning av det faktiske og det hypotetiske hendelsesforløpet, og at det er den økonomiske differansen – dersom den er positiv – som skal erstattes.
NÆRMERE OM HØYESTERETT VURDERING
Krav på erstatning for vederlagskrav opptjent etter uaktsomhetstidspunktet
Høyesterett startet med å slå fast at dersom Landskapsentreprenørene hadde fått tilstrekkelig informasjon, ville de sannsynligvis ha stanset arbeidene i påvente av betalingsgaranti eller forskuddsbetaling. I likhet med lagmannsretten konkluderte Høyesterett derfor med at vederlagskrav som ble opparbeidet etter uaktsomhetstidspunktet, og som ikke ble betalt av selskapet, måtte erstattes av styremedlemmene.
Alle sannsynlige virkninger av aktsom opptreden relevant ved utmålingen
Høyesterett understreket imidlertid at dersom differansebetraktningen skulle bli fullstendig, måtte også andre sannsynlige virkninger av en aktsom opptreden fra styremedlemmenes side trekkes inn i vurderingen. Dette er en viktig presisering i dommen. Spørsmålet ble derfor hva som ville skjedd med vederlagskravene som Landskapsentreprenørene allerede hadde opptjent på uaktsomhetstidspunktet, dersom styremedlemmene i et hypotetisk hendelsesforløp hadde handlet aktsomt.
Høyesterett la til grunn at dersom hovedentreprenæren hadde gått konkurs på uaktsomhetstidspunktet, ville fordringene vært tapt ettersom det heller ikke på dette tidspunktet ville vært grunnlag for dividendeutbetaling til uprioriterte kreditorer. Men også dersom driften hadde fortsatt en stund til, kom Høyesterett til at styremedlemmene neppe ville prioritert betaling av Landskapsentreprenørens opptjente vederlagskrav, slik at fordringene ville vært tapt. Hovedentreprenøren hadde ikke mulighet til å dekke alle sine forpliktelser, og det ville da vært rettstridig å forfordele enkelte av kreditorene.
Fradrag for vederlagskrav opptjent før uaktsomhetstidspunktet som ble betalt før konkursen
Konklusjonen til Høyesterett ble dermed at Landskapsentreprenøren hadde krav på å få erstattet vederlagskravet som ble opparbeidet etter uaktsomhetstidspunktet, men at det måtte gjøres fradrag for den delen av vederlagskravet som var opparbeidet før dette tidspunktet og som ble betalt ned før konkursen. Dette var en konsekvens av at Landskapsentreprenørene kun hadde krav på å få erstattet den økonomiske forverringen som uaktsomheten medførte.
FASTLEGGING AV UAKTSOMHETSTIDSPUNKTET
Uaktsomheten startet 1. januar 2016
Et sentralt spørsmål i saken var hvilket uaktsomhetstidspunkt beregningen av det økonomiske tapet skulle knyttes til. Lagmannsretten konkluderte som nevnt med at styremedlemmene handlet uaktsomt fra 1. januar 2016. Ettersom Landskapsentreprenørene aldri mottok tilstrekkelig informasjon om hovedentreprenørens økonomiske stilling, vedvarte uaktsomheten helt frem til konkursen.
Styremedlemmenes anførsel om at hele uaktsomheten må tenkes borte
Styremedlemmene anførte at beregningen av det økonomiske tapet måtte skje på det tidligste tidspunktet uaktsomheten kunne knyttes til, ettersom hele uaktsomheten må tenkes borte ved fastleggingen av det hypotetiske hendelsesforløpet.
Landskapsentreprenørenes anførsel om at skadelidte kan velge ansvarsbetingende begivenhet
Landskapsentreprenørene anførte på sin side at vurderingen måtte skje på det tidspunktet kravet var på sitt høyeste, ettersom uaktsomheten fortsatte i hele perioden frem til konkursen, og skadelidte må stå fritt til å velge hvilken ansvarsbetingende begivenhet han vil påberope seg.
Høyesterett konkluderte med at uaktsomheten ikke kan deles opp
Høyesterett konkluderte med at styremedlemmenes uaktsomhet måtte anses som «én sammenhengende uaktsomhet, som det er lite naturlig å dele opp i flere – nærmest daglige – enkeltuaktsomheter utover 2016». Landskapsentreprenørenes tap måtte derfor baseres på at hele uaktsomheten tenkes borte. Uaktsomhetstidspunktet som ble lagt til grunn av dermed 1. januar 2016.
Krav på erstatning for økningen av fordringene fra uaktsomheten inntraff og frem til konkursen
Kreditorene hadde følgelig krav på erstatning for økningen av fordringene i tidsperioden mellom 1. januar 2016 og konkurstidspunktet. I denne perioden hadde den utestående fordringsmassen imidlertid blitt redusert. Dette innebar at styremedlemmenes uaktsomhet ikke hadde påført kreditor noe økonomisk tap, og styremedlemmene ble derfor frifunnet.
VÅR VURDERING AV DOMMEN
Klargjørende uttalelser om relevante faktorer ved et hypotetisk hendelsesforløp
Etter vår vurdering er Høyesterett uttalelser i dommen klargjørende for styremedlemmenes erstatningsansvar. Dommen illustrerer viktigheten av at man ved fastleggelsen av det hypotetiske hendelsesforløpet ikke vurderer den skadevoldende handlingen eller unnlatelsen isolert sett, men hensyntar alle relevante faktorer. Dette krever betydelig bevisførsel knyttet til hva som må anses som det sannsynlige hypotetiske hendelsesforløpet, men gir etter vårt syn det riktige resultatet med hensyn til at styremedlemmene kun skal være ansvarlig for det tapet de faktisk påfører skadelidte.
Riktig konklusjon om uaktsomhetstidspunktet
Etter vårt syn kommer også Høyesterett til riktig konklusjon når det gjelder hvilket uaktsomhetstidspunkt som vurderingen av det økonomiske tapet skal knyttes til. Som Høyesterett presiserer, var årsaken til at de ubetalte fordringene ble redusert fra tidspunktet uaktsomheten inntraff og frem konkurstidspunktet, at selskapet faktisk nedbetalte deler av kravet. Dersom betalingene fra selskapet ikke skulle gått til fradrag i erstatningskravet overfor styremedlemmene, vil det kunne argumenteres for at skadelidte hadde fått erstattet disse utbetalingene to ganger. Dette stemmer ikke overens med en differansebetraktning. Ut ifra en slik synsvinkel, synes Høyesteretts konklusjon å være den eneste riktige fremgangsmåten ved beregningen av det økonomiske tapet.
Interessant uttalelse om fortjenesteelement dersom arbeidene hadde vært stanset i et hypotetisk hendelsesforløp
Høyesterett kommer også med en uttalelse som ikke er avgjørende for resultatet i den aktuelle saken. Som nevnt la Høyesterett til grunn at det ikke var sannsynlig at Landskapsentreprenørene ville fortsatt arbeidene dersom de hadde blitt informert om den økonomiske situasjonen til selskapet. For ordens skyld presiserte Høyesterett at når det ved et hypotetisk hendelsesforløp legges til grunn at arbeidene hadde blitt stanset, skulle det trolig vært gjort et fradrag for fortjenesteelementet knyttet til vederlaget som ble opptjent etter at uaktsomheten inntraff, ettersom dette fortjenesteelementet ikke ville vært opptjent om arbeidene ikke hadde blitt utført. Et slikt fradrag var ikke gjort gjeldende av styremedlemmene, men uttalelsen kan være relevant i andre saker, og synes også etter vårt syn å være riktig ut i fra en differansebetraktning.
Dommen kan leses i sin helhet her.
