OPPTAKTEN
Det er de senere årene blitt nedlagt en betydelig innsats internasjonalt og i EU for å legge til rette for en hydrogenøkonomi. I 2019 publiserte IEA en rapport om fremtiden til hydrogen. Rapporten demonstrerer rollen som hydrogen kan komme til å spille globalt i det grønne skiftet. I juli 2020 lanserte EU-kommisjonen sin hydrogenstrategi for et karbonnøytralt Europa. Strategien inneholder et rammeverk for politiske tiltak og et veikart for hydrogenutvikling i Europa. I strategien legges det opp til innfasing av hydrogen i tre faser fra 2020 til 2050. Det legges også opp til at det europeiske rammeverket vil utvikles i løpet av de innledende fasene av strategien. EU-kommisjonen identifiserte i 2020 også hydrogen-teknologi som «IPCEI» («Important Project of Common Interest»), noe som gir en unik mulighet til bruk av subsidiering av hydrogenprosjekter innenfor rammene av EUs statsstøtteregelverk.
Også i Norge er det de senere årene blitt nedlagt en betydelig innsats med samme målsetning. Regjeringens hydrogenstrategi ble fremlagt få uker før tilsvarende fra EU-kommisjonen, i juni 2020. I strategien gjennomgås potensialet og de tekniske og kommersielle forutsetningene for produksjon, lagring, distribusjon og bruk av hydrogen i Norge. Også de ulike støtteordningene gjennomgås. Strategien inneholder likevel begrenset med konkret innhold i form av klare mål og tilhørende virkemidler. Som ledd i arbeidet med stortingsmeldingen «Energi for arbeid», varslet derfor Regjeringen at det også ville bli fremlagt et «veikart for hydrogen». Regjeringen inviterte åpent til å komme med innspill til arbeidet med veikart og mer enn 50 aktører responderte.
I stortingsmeldingen som ble offentliggjort 11. juni er hydrogen, i tillegg til vindkraft til havs, fremhevet som en sentral ny næring i den grønne omstillingen. I Kapittel 4.4 i meldingen, «Veikart for hydrogen» gis det en redegjørelse for regjeringens ambisjoner på kort og mellomlang sikt, samt en gjennomgang av virkemiddelapparatet som skal understøtte ambisjonene. «Veikart for hydrogen», (heretter «Veikartet») er ment å gi retningen for den videre satsingen på hydrogen i Norge
REGJERINGENS AMBISJONER
I Veikartet oppstiller regjeringen følgende overordnede visjon for 2050:
«Innen 2050 er markedet for produksjon og bruk av hydrogen i Norge godt etablert. Hydrogen brukes som innsatsfaktor der det er den beste løsningen i industriell virksomhet, som brensel i skip og fartøy både i kystnære farvann og til langtransport samt som brensel til tunge kjøretøy på land. Norsk energi- og leverandørindustri og relaterte næringer er internasjonalt ledende på eksport av hydrogen og enkelte hydrogenteknologier og løsninger, og bidrar med høy verdiskaping til gode for det norske samfunn.»
Den overordnede visjonen er brutt ned i ambisjoner på kort sikt (2025) og mellomlang sikt (2030). Regjeringens ambisjon på kort sikt er fokusert på teknologiutvikling innenfor maritim transport, tungtransport og industri, hvor regjeringen har som ambisjon å bidra til markedsintroduksjon, markedsutvikling og utvikling av hydrogenknutepunkter. På mellomlang sikt er ambisjonen at hydrogen skal være etablert som et reelt alternativ innen maritim sektor, hvor de første prosjektene uten behov for offentlig støtte er under planlegging, og at hydrogen modnes ytterligere som et godt alternativ innenfor industrien. Regjeringen vil legge til rette for at ambisjonene nås gjennom et samarbeid med private aktører hvor det er lagt viktige føringer på sentrale områder.
Industri. Regjeringen vil legge til rette for at det på kort sikt etablereres ett til to industriprosjekter med tilhørende produksjonsanlegg for hydrogen. Hensikten er å demonstrere verdikjeder med globalt spredningspotensiale. Det kan her være tale om produksjon av hydrogen ved elektrolyse (grønt hydrogen) og produksjon av hydrogen basert på naturgass med CO2-håndtering (blått hydrogen). Produksjon av blå hydrogen vil være avhengig av tilgang til et CO2-lager, og det er derfor lite sannsynlig at slik produksjonen kan starte før etter 2025. På mellomlang sikt er ambisjonen at det realiseres fullskala hydrogenprosjekter i industrien med teknologi som har vesentlig spredningspotensiale internasjonalt.
Transport. Innenfor transportsektoren vil regjeringen legge til rette for at det på kort sikt etableres fem hydrogenknutepunkter for maritim transport, med mulighet for utvikling av tilknyttede landtransportløsninger. For landtransport ser regjeringen først og fremst for seg at hydrogendrift kan bli aktuelt for større kjøretøy der batteriteknologien ikke strekker til. På mellomlang sikt vil regjeringen bidra til at det utvikles et nettverk av geografisk spredte og behovsbaserte hydrogenknutepunkter som vil kunne betjene både sjø- og landtransport. Det legges til grunn at etterspørselen fra hydrogenknutepunkter i oppstartsfasen vil være begrenset, og at modulære produksjonsanlegg for grønt hydrogen vil være velegnede. Regjeringen vil på mellomlang sikt også bidra til at hydrogenfartøy blir et konkurransedyktig og sikkert alternativ for skipsfart i norske farvann og nærskipsfartsområder.
Teknologiutvikling. Tilrettelegging for teknologiutvikling med spredningspotensiale står helt sentralt i Veikartet. Regjeringen vil støtte opp under teknologiutvikling gjennom pilotering og demonstrasjonsprosjekter. Ut over tiltakene som allerede er omtalt vil regjeringen på kort sikt også legge til rette for at det etableres fem til ti pilotprosjekter for utvikling og demonstrasjon av nye og mer kostnadseffektive hydrogenløsninger- og teknologier. Prosjekter innenfor maritim transport, tungtransport på vei og industri er særskilt fremhevet.
Eksport. På mellomlang sikt vil regjeringen bidra til at norsk hydrogenvirksomhet knyttes opp mot utviklingen av et marked for hydrogen i Europa. I Veikartet legges det til grunn at etableringen av eventuell hydrogeneksport fra Norge vil være en kommersiell beslutning som markedsaktørene tar, og at norske myndigheters bidrag eventuelt begrenses til videreutvikling av systemet for transport og lagring av CO2 på norsk sokkel.
Generelt. Regjeringen vil på mellomlang sikt bidra til en utvikling som muliggjør at bruk av hydrogen utgjør et konkurransedyktig alternativ til fossil energibruk.
REGJERINGENS VIRKEMIDLER
Veikartet bygger hovedsakelig på det eksisterende virkemiddelapparatet - som må understøttes gjennom årlige budsjettvedtak. Det er imidlertid en interessant nyhet at Regjeringen varsler at den vil vurdere såkalte «Contracts for Difference» (CfD) som et aktuelt virkemiddel. Slike kontrakter utgjør en er velkjent subsidiemodell internasjonalt, hvor avvik fra en avtalt referansepris kompenseres av det offentlige.
Vi gir i det følgende en kort oversikt over de mest sentrale virkemidlene. En mulig utvikling av CfDer kommer vi tilbake til avslutningsvis.
En gradvis opptrapping av CO2-avgiften innenfor kvotepliktig sektor, som indirekte vil øke konkurransekraften til hydrogen og andre lavutslippsløsninger, står sentralt i Veikartet. Kvotemarkedet vil gradvis strammes til samtidig som det i regjeringens klimaplan for 2021-2030 er varslet at CO2-avgiften, som i dag er på 590 kroner/tonn, vil øke til 2000 kroner/tonn frem mot 2030. Også betydningen av avgiftsfordelene for hydrogenkjæretøy fremheves. Disse ordningene vil bli videreført til 2025 eller 50 000 kjøretøy.
Sentralt i Veikartet står videre en rekke støtteordninger, som først og fremst retter seg mot forskning, utvikling og markedsintroduksjon av hydrogenteknologier. Støtteordningene som driftes av Enova, Norges forskningsråd og Innovasjon Norge er sentrale. Det omfatter også deres felles satsing på miljøvennlige energiteknologier gjennom PILOT-E ordningen, og deres samkjøring og koordinering innenfor hydrogenområdet gjennom HEILO-samarbeidet. I tillegg kommer Grønn plattform, som er en støtteordning som driftes som et samarbeid mellom Norges forskningsråd, Innovasjon Norge og Siva. For demonstrasjonsprosjekter, som er en viktig del av Veikartet, er det særlig Enovas støtteordninger og tilsvarende fra Innovasjon Norge som er sentrale.
Regjeringen vil som en del av veikartet også opprette et eget forskningssenter for hydrogen og ammoniakk. Senteret skal etableres så raskt som mulig og er tildelt midler over statsbudsjettet.
Offentlige anskaffelser fremheves i Veikartet også som et sentralt virkemiddel. Det offentlige bruker nesten 600 mrd. kroner til innkjøp hvert år og har således betydelig påvirkningsmulighet. Regjeringen vil utarbeide en handlingsplan for å øke andelen av klima- og miljøvennlige offentlige anskaffelser og grønn innovasjon. Transport og lav- og nullutslippsløsninger er blant de områdende hvor offentlige anskaffelser er vurdert å være et særlig egnet virkemiddel til å fremme det grønne skiftet.
VEIEN VIDERE – POLITIKK, TEKNOLOGI OG JUSS
Veikartet inngår i en stortingsmelding som først vil komme til behandling i Stortinget etter høstens valg. Det vil derfor være neste Storting (og eventuelt regjering) som vil følge opp meldingen. De umiddelbare reaksjonene fra politisk hold har i hovedsak vært positive, og kritikken har først og fremst gått ut på at Regjeringen ikke går langt nok i Veikartet. Dette har også vært den klare reaksjonen fra bransjeaktørene – som har hatt en høyere forventning til omfang og klarhet i virkemiddelapparatet.
Det er likevel grunn til å forvente at stortingsmeldingen og Veikartet vil legge sentrale føringer for den videre utviklingen av teknologi, produksjon, distribusjon og bruk av hydrogen i Norge i tiden fremover. Som det har fremgått, er det mye som skal utvikles videre med utgangspunkt i Veikartet.
I et rettslig perspektiv står på kort sikt særlig statsstøtterettslige spørsmål sentralt. Reglene om statsstøtte legger føringer for hvordan virkemiddelapparatet kan utformes. Det er også meget viktig fra et aktørperspektiv ettersom eventuell ulovlig støtte må betales tilbake.
I et rettslig perspektiv følger vi også med stor interesse en eventuell utvikling av et regime for Contracts for Difference (CfDer). Innenfor rammen av statsstøttereglene står myndighetene fritt med hensyn til å utforme et slikt regime og vi tror dette kan være et svært hensiktsmessig virkemiddel. Hovedpoenget i en CfD-mekanisme er at kostnaden til en innsatsfaktor (som kan identifiseres både på produsent/leverandørsiden og på konsumentsiden) avregnes mot en referansepris – som eksempelvis kan være kraftkostnader eller kostnader til fossil brensel. Positiv differanse utbetales aktøren, mens negativ differanse (dersom referanseprisen er høyere enn kontraktsprisen) innbetales til staten. Dermed vil de beste prosjektene (innenfor rammen av tildelingskriteriene) vinne frem – med det laveste budet i en auksjonsrunde om kontraktstildeling. CfDer kan utformes for stimulans av en rekke ulike målsettinger.
Regjeringen tar som gjengitt sikte på å etablere fem «hydrogenknutepunkter» for maritim transport. Dette er langt færre enn antallet prosjekter som allerede er kjent i Norge. En første observasjon er dermed at ikke alle aktører kan forvente å vinne frem med støtte. Dersom myndighetene går videre med utvikling av et CfD-regime kan man imidlertid oppnå reell og god konkurranse om støtte – der gode prosjekter vinner frem.
Hvis den politiske viljen er til stede vil det bli behov for både lov- og forskriftsvedtak for å etablere et CfD-regime. Det er viktig at et eventuelt system utformes på en transparent og forutsigbar måte og at man finner frem til treffsikre kriterier for prekvalifisering og tildeling av kontrakter. Dette er et felt hvor aktørene bør forholde seg aktive så tidlig som mulig.
