HR-2024-1862-U – sakskostnader til den tapende part
I HR-2024-1862-U avklarte Høyesterett et prinsipielt spørsmål om adgangen til å få tilkjent sakskostnader når en part ikke har vunnet saken. Saken gjaldt anke over lagmannsrettens sakskostnadsavgjørelse i en tvist der saksøkeren krevde midlertidig forføyning mot krenkende innlegg på Facebook. Lagmannsretten mente at tingretten tok feil ved å avvise begjæringen om midlertidig forføyning, men i mellomtiden hadde forføyningskravet falt bort siden saksøkte hadde lukket sin Facebook-profil. Ettersom lagmannsretten fant at saksøkeren for tingretten hadde krav på midlertidig forføyning, tilkjente lagmannsretten likevel saksøker sakskostnadene for tingretten etter tvisteloven § 20-2.
Høyesteretts ankeutvalg fant at lagmannsretten hadde bygget på uriktig grunnlag når de tilkjente saksøker sakskostnader etter tvisteloven § 20-2. Lagmannsretten hadde bygget på praksis etter tvistemålsloven om hva som ville ha vært riktig utfall av saken på tidspunktet for tingrettens kjennelse. Ankeutvalget fremholdt imidlertid at rettstilstanden ikke er videreført i tvisteloven, og at det ikke er adgang til å innfortolke ulovfestede unntak i tvistelovens regler for sakskostnadsansvar. Hvorvidt den tapende part for lagmannsretten likevel kunne tilkjennes sakskostnader, måtte løses etter tvisteloven § 20-4.
HR-2024-1342-U – sakskostnadsansvar når kravet er delvis oppfylt etter stevning er inngitt'
Etter tvisteloven § 20-2 første og annet ledd har en part som har vunnet saken «fullt ut eller i det vesentlige» krav på full erstatning for sine sakskostnader fra motparten. Etter langvarig og fast praksis skal domsresultatet i utgangspunktet holdes opp mot partenes påstander i stevning og tilsvar.
I HR-2024-1342-U fremholder imidlertid Høyesterett at regelen ikke kan gjelde uten unntak. Saken gjaldt en saksøker som hadde nedjustert beløpet som ble krevd i stevningen, som en reaksjon på at kravet senere hadde blitt delvis innfridd av saksøkte. Høyesterett uttaler at «[n]år saksøker har begrenset påstanden fordi kravet delvis er oppfylt av saksøkte etter at stevningen ble inngitt, må vurderingen baseres på hva saksøkeren reelt har oppnådd gjennom saksanlegget», jf. avsnitt 30. Ankeutvalget viste til at lagmannsrettens avgjørelse bygget på feil lovforståelse når det ikke hadde blitt tatt hensyn til at kravet var redusert som følge av oppgjøret fra saksøkte.
HR-2024-1950-U – bevisforbud mot betroelser til advokater må praktiseres strengt
I HR-2024-1950-1950-U avklarte Høyesteretts ankeutvalg rekkevidden av bevisforbudet mot betroelser til advokater i tvisteloven § 22-5. I tvist om mangelsansvar hadde saksøkeren begjært bevistilgang i kommunikasjonen mellom saksøkte og saksøktes underleverandør. Saksøkeren gjorde gjeldende at tvisteloven § 22-5 om bevisforbud mot betroelser til advokater ikke fikk anvendelse på kommunikasjon mellom saksøkte og underleverandøren i tvisten dem imellom.
Ankeutvalget fremholdt at alt som advokaten gjennom klientforholdet får tilgang til på vegne av klienten omfattes av bevisforbudet. Bevisforbudet gjelder uansett hvilken sak den aktuelle korrespondansen gjelder, eller hvilket formål klienten har for kontakten med advokaten. Det var uten betydning om advokaten sto som avsender eller mottaker, så lenge korrespondansen hadde en tilknytning til prosessoppdraget.
Kjennelsen viser at bevisforbudet mot betroelser til advokater i tvisteloven § 22-5 må ha et vidt anvendelsesområde for å ikke undergrave fortrolighetsforholdet mellom klient og advokat.
