Målet: styrking av EUs strategiske autonomi innen nullutslippsteknologi og råvarer
NZIA setter mål om å øke selvforsyningsgraden av nullutslippsteknologi i EU med minst 40 % innen 2030. Begrepet «nullutslippsteknologi» omfatter blant annet teknologi for produksjon av fornybar energi som sol-, vind- og vannkraft, samt teknologier knyttet til bærekraftig biogass, kjernekraft og karbonfangst og -lagring. NZIA er en viktig del av EUs grønne industriplan, som skal akselerere overgangen til en grønn økonomi gjennom oppskalering av nullutslippsindustri, samtidig som den skal styrke EUs konkurransekraft og redusere EUs avhengighet av import fra tredjeland.
Nye saksbehandlingskrav
NZIA inneholder for det første regler foren mer effektiv administrativ prosess for prosjekter som krever tillatelse fra myndighetene. Forordningen oppstiller blant annet krav om at medlemsstatene må opprette ett enkelt kontaktpunkt med ansvar for å koordinere søknadsprosesser, i tillegg til at det oppstilles korte og ambisiøse saksbehandlingsfrister. De nye saksbehandlingskravene vil både direkte og indirekte kunne ha betydning for norske aktører som opererer innenfor og utenfor EU. Særlig de nye saksbehandlingsfristene for karbonlagringsprosjekter vil skape et stort press på offentlig saksbehandling som staten selv tilkjennegir at vil være umulig å følge opp ved direkte innlemmelse.
Økt innovasjon
NZIA etablerer videre mekanismer for å øke innovasjon innen nullutslippsteknologier. Medlemsstatene kan – og skal dersom aktørene etterspør det – opprette «regulatoriske sandkasser» hvor nullutslippsteknologi i småskala kan testes under tilsyn og med støtte fra ansvarlige myndigheter. Noen slike «sandkasser» er allerede etablert i Norge: MET Centre på Karmøy for utprøving av flytende havvind-teknologi, Teknologisenteret Mongstad for testing av teknologier for karbonfangst og Norsk havteknologisenter ved NTNU.
Markedstilgang
NZIA oppstiller ogsåkrav til bruk av kvalitative kriterier for offentlige anskaffelser og auksjoner for fornybar energi, som skal vektes samlet mellom 15 og 30 %. Videre er økologisk bærekraft innført som et minimumskrav i konkurransene. Det skal også vektes inn en fordel for europeisk industri som bidrar til mindre importavhengighet av komponenter som EU eravhengig av å importere fra tredjeland.
Karbonfangstog -lagring (CCS)
NZIA skal også legge til rette for et marked for fangst og lagring av CO2 i Europa. NZIA oppstiller et mål om årlig injeksjonskapasitet på minst 50 millioner tonn CO2 på EU-territoriuminnen 2030. For å nå dette målet pålegges olje- og gasselskaper på individuelt grunnlag å bidra til CO2-lagring. Bidragene skal fastsettes på bakgrunn av hvert enkelt selskaps andel av olje og gass produsert i EU i perioden 1. januar 2020 til 31. desember 2023.
Ettersom Norge står i en særstilling i Europa både når det gjelder olje- og gassproduksjon og CCS, er de nye bestemmelsene svært relevante og reiser en rekke problemstillinger for Norge og norske aktører. En investeringsplikt for olje- og gasselskaper med tilbakevirkende kraft utfordrer fundamentale prinsipper i både norsk og internasjonal rett, og Norges eventuelle status som «tredjeland» vil ha betydning for hvor CO2 kan lagres for å oppfylle forordningens krav. EU har også uttalt at målet om 50 millioner tonn må oppjusteres dersom forordningen innlemmes i EØS-avtalen. Hvis NZIA innlemmes i norsk rett kan norske olje- og gassprodusenter bli pålagt betydelige forpliktelser. Hvis NZIA ikke innlemmes, kan det gjøre at CCS-prosjekter som innebærer CO2-lagring i Norge ikke får tilgang på økonomiske støtteordninger og dermed gjøre norsk sokkel mindre attraktiv for CCS-virksomhet.
Norges klare posisjon er at norsk kontinentalsokkel ikke er del av EØS-avtalen, noe som vil utgjøre et bakteppe ved vurdering og diskusjon av CCS-delens relevans for Norge. Dersom NZIA skal innlemmes i norsk rett vil en stor oppgave for Norge og EØS-komiteen være å bli enige om en eventuell justering av injeksjonskapasitetsmålet, forhandle en ordning for virkning på norsk sokkel, samt å avtale hvordan fordelingen av målet skal være mellom EU og EØS (i praksis Norge).
Høring og videre saksgang
NZIA reiser altså en rekke problemstillinger og vil kunne få stor betydning for norske aktører – uavhengig om forordningen blir del av norsk rett eller ikke. Departementet sendte forordningen på høring 26. september 2024, og fristen for høringsuttalelser gikk ut 28. oktober 2024. Per 30. oktober 2024 har det innkommet 17 høringssvar. Disse vil være av betydning når departementet nå skal vurdere hvordan NZIA eventuelt skal innlemmes i norsk rett.
