Entreprise

Kommersielle kontrakter

Tvisteløsning 

Målet med veilederen er å bidra til en bedre implementering av BREEAM-NOR i kontraktsarbeidet, og sikre at miljøambisjoner og avtalte miljøkvaliteter oppnås.

Vårt team i dette arbeidet har bestått av Snorre Waage Sand, Stian Heimdal, Vjosa Maxhuni og Camilla Laastad. 

Bygg- og eiendomsnæringen spiller en avgjørende rolle

Bygg- og eiendomsnæringen spiller en viktig rolle dersom man skal oppnå en mer bærekraftig utvikling i samfunnet. Næringen blir ofte omtalt som 40 prosentnæringen, fordi den står for 40 prosent av energibruken, og 40 prosent av materialressursene i samfunnet. Næringen står også for 40 prosent av det totale klimagassutslippet på globalt nivå. BREEAM er et viktig verktøy for å begrense de negative klimavirkningene og for å oppnå gode miljøkvaliteter i byggeprosjekter. Kunnskap og bevissthet rundt dette blir også enda viktigere som følge av taksonomien og krav som stilles fra långivere og investorer.

På nyåret holder vi frokostseminar som blant annet vil omhandle sammenhengen mellom BREEAM-NOR og grønn finansiering. Her får du høre mer om hvordan BREEAM-NOR v.6.0 kan brukes og implementeres i kontraktene, og om hva som kreves for å få grønne lån. Mer informasjon om seminaret kommer snart!

Revidert veileder for implementering av BREEAM-NOR i totalentreprisekontrakter er klar 

Den 7. juni 2022 avsa Høyesterett dom i en sak mellom Veidekke Entreprenør og Statens vegvesen. Saken gjaldt entreprisen K10 Svegatjørn-Fanavegen, hvor kontrakt basert på NS 8406 ble inngått i 2015. Kontraktssummen var på om lag 2,3 milliarder kroner, og var den gang Statens vegvesens største vegprosjekt.

Kontrakten inneholdt en rekke dagmulktsbelagte frister, blant annet fire delfrister for arbeid i Lyshorntunnelen. Disse delfristene klarte ikke Veidekke å overholde, da det ikke var mulig å gjennomføre tunellarbeidene innenfor avsatt byggetid. Veidekke ble henholdsvis 64, 50, 64 og 23 uker forsinket. Sluttfristen ble imidlertid overholdt.

Statens vegvesen krevde dagmulkt på totalt 230 millioner kroner for manglende overholdelse av delfristene. Veidekke mente at det ikke forelå grunnlag for å kreve dagmulkt, og tok ut et fastsettelsessøksmål for tingretten med påstand om at de dagmulktsbelagte delfristene ikke kunne gjøres gjeldende overfor selskapet. Påstanden var begrunnet med at Statens vegvesen hadde satt av for kort byggetid for arbeidene i Lyshorntunnellen, og at dette utgjorde et brudd på Statens vegvesens plikter etter byggherreforskriften.

Byggherreforskriften pålegger byggherren plikter på alle stadier av bygge- eller anleggsprosessen, for å sikre at sikkerhet, helse og arbeidsmiljø på bygge- eller anleggsplassen ivaretas. Forskriftens § 5 annet ledd bokstav c1 stiller krav om at byggherren under planlegging og prosjektering særlig skal ivareta sikkerhet, helse og arbeidsmiljø ved «at det avsettes tilstrekkelig tid til prosjektering og utførelse av de forskjellige arbeidsoperasjoner».

Lagmannsretten kom til at Statens vegvesen ikke hadde satt av tilstrekkelig byggetid for arbeidene i Lyshorntunellen, og at dette utgjorde et brudd på byggherreforskriften § 5 annet ledd bokstav c. Lagmannsretten konkluderte imidlertid med at brudd på byggherreforskriften ikke hadde betydning for gyldigheten av kontraktens delfrister, og at delfristene heller ikke kunne settes til side etter læren om bristende forutsetninger eller avtaleloven § 36. Konsekvensen var at Statens vegvesens dagmulktskrav på kr 230 millioner ble stående til tross for forskriftsbruddet.

Veidekke anket saken til Høyesterett, som tok det prinsipielle spørsmålet om brudd på byggherreforskriften skal tillegges privatrettslig betydning inn til behandling.

Saken har fått betydelig oppmerksomhet, ikke minst på grunn av at byggherreforskriftens regler om plikt til å sette av tilstrekkelig byggetid er viktig av hensyn til arbeidernes sikkerhet. Både EBA, Fellesforbundet og Norsk Arbeidsmandsforbund erklærte derfor partshjelp til støtte for Veidekke ved behandlingen for Høyesterett.

Høyesterett vurderte ikke om det forelå et brudd på byggherreforskriften. Det var kun det prinsipielle spørsmålet om byggherreforskriften hadde virkning for kontraktsforholdet mellom Veidekke og Statens vegvesen Høyesterett tok stilling til.

I norsk rett er det ikke en alminnelig regel om at avtaler i strid med lov eller forskrift er ugyldige. Spørsmålet om et brudd på offentligrettslig lovgivning skal gis virkning for en kontrakt, må vurderes ut fra den konkrete lovbestemmelsen. I denne vurderingen av byggherreforskriften delte Høyesterett seg i et flertall og mindretall.

Flertallet viste til at byggherreforskriften ikke inneholder bestemmelser om ugyldighet i avtaleforholdet mellom byggherren og entreprenøren. Det var heller ikke andre holdepunkter for at lovgiver hadde forutsatt at brudd på byggherreforskriften skulle ha privatrettslig virkninger. Flertallet viste også til at formålet med byggherreforskriften var å verne arbeidstakerne – ikke arbeidsgivers økonomiske interesser. Byggherreforskriften § 5 oppstilte heller ikke presise kriterier for hva som er tilstrekkelig byggetid, og flertallet mente bestemmelsen derfor egnet seg dårlig som ugyldighetsregel.

Videre vektla flertallet at Arbeidstilsynet skal føre tilsyn med byggherreforskriften. Underveis i saken viste Veidekke til at Arbeidstilsynet verken har kapasitet eller kompetanse til å føre tilsyn med/gripe inn i saker om for kort byggetid. Høyesteretts flertall kom til at dette ikke var relevant. Flertallet mente at privatrettslig ugyldighet ikke var nødvendig for, og heller ikke en særlig egnet måte, å sikre effektiv håndheving av bestemmelsen.

Flertallet konkluderte på denne bakgrunn med at brudd på byggherreforskriftens krav til forsvarlig byggetid ikke medførte at kontraktens dagmulktfrister var ugyldige.

Etter flertallets vurdering ga brudd på byggherreforskriften § 5 andre ledd bokstav c heller ikke entreprenøren krav på fristforlengelse etter NS 8406 pkt. 19.4. Entreprenøren kan nekte å utføre arbeid i strid med offentligrettslige krav etter NS 8406 pkt. 13.1. Hvem av avtalepartene som har den økonomiske risikoen for å unngå ulovlige forhold, angis imidlertid ikke i bestemmelsen. Høyesterett mente at entreprenøren påtok seg risikoen for byggetiden ved avtaleinngåelsen, se NS 8406 pkt. 17. Dette innebar at den økonomiske risikoen for å utføre arbeidene lovlig, innen de avtalte fristene, lå hos entreprenøren.

Høyesteretts flertall fant heller ikke grunnlag for å sette til side de dagmulktbelagte delfristene etter EØS-retten eller avtaleloven § 36.

Høyesteretts mindretall mente at avtalte dagmulktbelagte frister ikke er gyldige dersom de innebærer at entreprenøren får kortere tid til sine arbeider enn det byggherreforskriften § 5 andre ledd bokstav c krever. Mindretallet viste til at formålet med byggherreforskriftens regler var å verne arbeidere på bygge- og anleggsplasser mot risiko for ulykker og helseskader som følger av tidspress. Dersom ulovlig korte frister skulle kunne sanksjoneres av byggherren ved ileggelse av dagmulkt, ville dette føre til at entreprenøren ble utsatt for et sterkt tidspress. Mindretallet mente at dette ville undergrave formålet med byggherreforskriften. Ifølge mindretallet måtte fristene i slike tilfeller forlenges, slik at de ikke var i motstrid med byggherreforskriftens krav.

Det er lett å sympatisere med Veidekkes argumentasjon i saken, og stille spørsmål ved om byggherren skal kunne kreve dagmulkt når de dagmulktsbelagte fristene byggherren har satt innebærer et brudd på forskriftens krav. Høyesteretts dom er imidlertid klar på at byggherren kan kreve dagmulkt selv om byggetiden er i strid med byggherreforskriften. Dette må entreprenørene nå ta konsekvensene av.

For fremtidige prosjekter er vårt klare råd at entreprenørene – i tilbudsfasen – må gjøre en selvstendig vurdering av om byggetiden som er avsatt er forsvarlig. Entreprenørene kan ikke basere seg på at vurderingene byggherren selv har gjort er i henhold til byggherreforskriftens krav.

I tilfeller hvor byggetiden er for kort, må entreprenørene enten avstå fra å inngi tilbud, ta forbehold eller innkalkulere byggherrens dagmulktskrav i tilbudet. I offentlige konkurranser vil det ikke være anledning til å ta forbehold om byggetid eller dagmulktsbelagte frister – da blir tilbudet avvist.

Denne rettssaken handlet om mer om penger. Den handlet også om arbeidstakernes sikkerhet. Formålet med byggherreforskriftens krav om tilstrekkelig byggetid, er å verne arbeiderne på bygge- og anleggsplasser mot den forhøyede risikoen for ulykker og helseskader som regelmessig følger av tidspress. Men hva slags vern har arbeidstakerne nå? Arbeidstilsynet fører i liten grad tilsyn, eller griper inn, i saker om for kort byggetid. Etter Høyesteretts avgjørelse, er ansvaret for arbeidstakernes sikkerhet i realiteten plassert utelukkende på entreprenørenes skuldre.


Entrepriserett: Ny dom fra Høyesterett

– Det er i kontraktene at forpliktelsene i et byggeprosjekt fastsettes. Miljøsertifisering og bærekraft må ikke bli noe som kommer på siden. Det må implementeres i avtalene på en tydelig måte, understreker partner i Arntzen de Besche, Knud Jacob Knudsen.

Knudsen opplever at miljø og bærekraft ikke blir tilstrekkelig utdypet i kontrakter, selv når prosjektet skal BREEAM-sertifiseres.

– Kunnskapen ligger gjerne hos personer som har andre roller i prosjektet, noe som gjør at BREEAM-sertifisering ikke kommer så klart frem som det burde. Da risikerer partene å ikke oppnå miljøkvalitetene man har ambisjoner om. Du får ikke det du har bestilt eller sett for deg, fordi avtalen og forpliktelsene er uklare. Dette kan også skape unødvendige tvister, påpeker han.

Han håper veilederen kan bidra til en bedre og felles forståelse, slik at man unngår uklarhet og uenighet.

Interessen for å bruke BREEAM-NOR for å kartlegge og dokumentere bærekraftsarbeidet i byggeprosjekter, har særlig økt de siste årene.

-At bankene begynner å se at et BREEAM-sertifikat sikrer at deres utlån er mer bærekraftig, er en viktig driver. I neste versjon av BREEAM-NOR som lanseres 28. februar neste år, vil også EUs taksonomi være del av verktøyet. Mange byggherrer har store ambisjoner men forventningene er ikke alltid tilstrekkelig utbrodert i kontraktene, sier leder for kommunikasjon og marked i Grønn Byggallianse, Anders Nohre-Walldén.

-Et godt BREEAM-prosjekt avhenger av riktig bestilling, god prosjektstyring og at BREEAM-NOR er godt implementert i alle fasene av prosjektet. For å lykkes med dette er gode kontrakter viktige. I dag er det ikke noe mal for hvordan man bør inkludere miljøkvaliteter som BREEAM i kontrakt. Det har vi gjort noe med, avslutter han.

Ny veileder skal sikre BREEAM-NOR gjennom bedre avtaleregulering

Arntzen de Besche og Grønn Byggallianse ønsker å være pådrivere i det grønne skiftet. Derfor er vi stolte over å ha inngått et samarbeid for å oppnå bedre implementering, oppfølging og gjennomføring av miljøsertifiseringssystemet BREEAM-NOR i entrepriseprosjekter.

- Bygg- og eiendomssektoren står midt i en grønn omstilling. Grønn Byggallianse sitt arbeid er viktigere enn noensinne, og vi er glade for å bistå med vår juridiske kompetanse, sier Knud Jacob Knudsen i Arntzen de Besche.

Bygg- og anleggsnæringen er en viktig bidragsyter for å oppnå en bærekraftig utvikling i samfunnet. Bygg og eiendom kalles ofte 40 %-næringen, fordi bygg bruker 40 % av energien i samfunnet og 40 % av materialressursene. Globalt står næringen også bak hele 40 % av de totale klimagassutslippene. BREEAM-NOR er et viktig verktøy for å begrense disse negative klimavirkningene og for å oppnå gode miljøkvaliteter.

- Mange syns det er utfordrende å integrere BREEAM godt i bygge- og enteprisekontrakter. Det går utover miljøkvalitetene i prosjektet, og det vil vi gjøre noe med, sier Anders Nohre-Walldén i Grønn Byggallianse

Arntzen de Besche og Grønn Byggallianse vil sammen utarbeide en veileder med forslag til kontraktsbestemmelser som kan brukes for å implementere BREEAM i bygge- og entreprisekontraker. Som et ledd i dette samarbeidet vil det arrangeres kurs og workshop for å øke bevisstheten og kunnskapen til bransjeaktørene.

Målet er å bidra til at flere aktører innenfor bygge- og eiendomsnæringen oppnår gode miljøkvaliteter i sine prosjekter. På denne måten ønsker vi å skape en juridisk beskyttelse av miljø og klimamål, samfunnsbidrag og sosialt samfunnsansvar.

Foto: Ill. Schmidt / Hammer / Lassen (DK). Bildet viser VIA i Ruseløkkveien 26-30 i Oslo, hvor Arntzen de Besche flyttet inn i 2021. Prosjektet er sertifisert med BREEAM-NOR Excellent.

Lager veileder for BREEAM-kontrakter i byggeprosjekter

Den viktigste avgjørelsen er nok Høyesteretts dom av 20. november 2020 (HR-2020-2254-A) om reklamasjon og passivitet. Dommen gir blant annet føringer for hvordan vilkåret «

» i standardkontraktene skal forstås. Ved å følge 

 kan du lese vårt tidligere nyhetsbrev på bygg.no om dommen.

I dette nyhetsbrevet vil vi redegjøre for to avgjørelser fra lagmannsrettene. Den første avgjørelsen er LB-2019-122520, hvor Borgarting lagmannsrett behandlet spørsmål om rekkevidden av en garanti i et entrepriseforhold. I LH-2020-59973 behandlet Hålogaland lagmannsrett flere spørsmål knyttet til mangler i en totalentreprise for rivearbeider. Blant annet vurderte lagmannsretten om entreprenøren hadde opptrådt grovt uaktsomt slik at unntak fra reklamasjonsplikten kom til anvendelse.

LB-2019-122520 – SPØRSMÅL OM TOLKNING AV GARANTI I ENTREPRISEFORHOLD
Borgarting lagmannsrett avsa den 28. oktober 2020 dom i sak mellom SV Betong AS og Tryg Forsikring NUF. Saken gjaldt spørsmål om forståelsen av garanti gitt i et entrepriseforhold mellom totalentreprenøren SV Betong og deres totalunderentreprenør for elektro- og VVS-arbeider, Simex AS.

Under sluttoppgjøret ble det avdekket at Simex hadde overfakturert sitt arbeid under elektroentreprisen med kr 1 406 620,-. SV Betong og Simex var enige om at SV Betong hadde krav på tilbakebetaling av det overfakturerte beløpet. Simex gikk derimot konkurs, noe som medførte at SV Betong gikk på Tryg Forsikring som hadde stilt som selvskyldnerkausjon for Simex’ kontraktsforpliktelser. Garantien gjaldt Simex’ «

kontraktsforpliktelser, herunder morarenter og inndrivelsesomkostninger ved mislighold i reklamasjonstiden

».

SV Betong gjorde gjeldende at garantien etter sin ordlyd og tegnsetting ikke satt noen begrensning for hvilke kontraktsforpliktelser som var dekket, eller når misligholdet av kontraktsforpliktelsen skulle ha funnet sted. Garantien måtte derfor også dekke SV Betongs krav på tilbakebetaling.

Lagmannsretten var ikke enig i dette. Retten kunne vanskelig se at kravet som SV Betong pretenderte å ha, var en «

» for Simex. Lagmannsretten begrunnet dette med at bestemmelsen i NS 3406 punkt 36 om sluttoppgjør bygger på at totalunderentreprenøren har et beløp til gode hos hovedentreprenøren, og at ordlyden i bestemmelsen ikke regulerer det motsatte tilfellet hvor hovedentreprenøren har et krav mot underentreprenøren.

Retten kom også til at betalingsforpliktelsen falt utenfor det garantien skulle dekke på grunn av forpliktelsens karakter. Simex’ ansvar skulle etter kontrakten være det samme som SV Betong hadde overfor byggherren. Et ansvar for Simex til å betale kr 1 406 620,- hadde – etter det lagmannsretten kunne se – ikke sin parallell i et ansvar SV Betong hadde overfor byggherren og falt utenfor de forpliktelser som Tryg Forsikring hadde garantert for.

Lagmannsretten opprettholdt tingrettens dom, og forkastet anken.

LH-2020-59973 – GROV UAKTSOMHET HOS ENTREPRENØR
Hålogaland lagmannsrett avsa 13. november 2020 dom i sak mellom Nordlandssykehuset HF (NSHF) og SP Maskin AS. Saken gjaldt krav om erstatning mot totalentreprenør for mangelfulle utførte rivearbeider og kildesortering av riveavfall.

NSHF utlyste i oktober 2014 anbudskonkurranse for totalentreprise som omfattet riving av store deler av den gamle bygningsmassen ved sykehuset på Stokmarknes. NSHF inngikk avtale med SP Maskin AS om riving av bygningsmassen, herunder fløy A med tilhørende kjeller. Avtalen var en totalentreprise basert på NS 8407. Overtakelse fant sted høsten 2015, og nesten to år etter overtakelsen opplevde sykehuset problemer med vanninntrenging i en annen fløy. Det ble gjennom gravearbeid oppdaget at deler av kjelleren til fløy A fremdeles stod igjen i grunnen, samt at det var gravd ned forurensede masser. NSHF reklamerte på forholdene overfor SP Maskin i september 2017.

Lagmannsretten tok blant annet stilling til om SP Maskins arbeider var mangelfulle og om NSHF reklamerte i tide.

Mangler ved kontraktsarbeidet

NSHF anførte to mangelsinnsigelser mot rivearbeidene som var utført: i) at konstruksjoner under fløy A stod igjen i grunnen, og ii) at avfall var gravd ned i grunnen.

Etter en konkret tolkning av kontrakten mente lagmannsretten at traforommet under fløy A skulle vært fjernet, og det var en mangel at SP Maskin AS ikke hadde gjort dette.

Det ble lagt særlig vekt på at en objektiv tolkning av avtalen, hvor det fremgikk at «

», talte for at all bygningsmasse skulle fjernes. I tillegg fremgikk det av avtalen at «

[g]olv på grunn skal rives og grunnmurer, pilarer og fundamenter skal fjernes ned til enten dagens laveste kjellergolv eller min. 0,5 meter under dagens tilstøtende terreng

». Retten uttalte at entreprenøren kun hadde en valgrett når det gjaldt «grunnmurer, pilarer eller fundamenter». Traforommet, som stod igjen, falt ikke under noen av disse alternativene, og skulle derfor vært revet sammen med øvrige konstruksjoner. Retten fant det heller ikke bevist at partene senere i prosjektet hadde avtalt at traforommet skulle stå igjen.

Lagmannsretten fant det også klart at SP Maskin brøt sine kontraktsforpliktelser da de ikke hadde foretatt kildesortering eller levering av avfall, men at avfall var gravd ned i grunnen.

Rettidig reklamasjon

Lagmannsretten vurderte også om NSHFs krav var tapt på grunn av for sen reklamasjon. NSHF oppdaget manglene i slutten av juni 2017, og reklamasjon ble først sendt 14. september 2017. Lagmannsretten fant imidlertid ikke grunn til å vurdere om reklamasjonen var rettidig etter bestemmelsene i NS 8407 pkt. 42.2.2 første ledd, ettersom begge manglene i det minste hadde sin årsak i grovt uaktsomme forhold hos SP Maskin.

Etter en konkret helhetsvurdering fant lagmannsretten at kontrakten mellom partene «

ikke var egnet til å misforstå med tanke på hva som skulle rives, og hva som kunne stå igjen under bakken

». SP Maskin, som en profesjonell part, hadde opptrådt grovt uaktsomt da selskapet handlet ut fra deres feilaktige forståelse av kontrakten. Lagmannsretten mente at et åpent rom i grunnen under bakken alene ga SP Maskin en oppfordring til å undersøke om deres oppfatning av kontraktsforpliktelsen var korrekt.

Hva gjelder nedgraving av riveavfall, fant lagmannsretten det sannsynliggjort at SP Maskin hadde lagt ca. en halv meter ren grus over riveavfallet. Retten konkluderte med at «

mangelen har sin årsak i forsett hos SP Maskin, og grensen for grov uaktsomhet er i alle tilfeller overskredet

».

Bestemmelsen i NS 8407 pkt. 42.2.3 om unntak fra reklamasjonsbestemmelsene kom derfor til anvendelse. Kravene var ikke tapt på grunn av for sen reklamasjon.

NSHF ble tilkjent erstatning for utbedringskostnadene med kr 2 453 938,- med tillegg av forsinkelsesrenter. Byggherren ble også tilkjent sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.

Nyhetsbrev: Rettsavgjørelser innen entrepriseretten fjerde kvartal 2020

Saken har sitt utspring i prosjektet med omlegging av riksvei 3 i Østerdalen. Statens vegvesen inngikk i november 2010 kontrakt med Rambøll om planlegging og prosjektering, inkludert utarbeidelse av konkurransegrunnlag. Kontrakten mellom partene var basert på NS 8401. I det samme prosjektet inngikk Statens vegvesen også kontrakt med AF Gruppen som entreprenør i september 2012.

Våren 2013 ble det oppdaget at anslått mengde på 1000 kvadratmeter omkjøringsveier i konkurransegrunnlaget var for lite. Dette avviket ble tatt opp i flere byggemøter og særmøter mellom partene. Det viste seg senere at behovet for omkjøringsveier var på rundt 17 000 kvadratmeter. AF Gruppens enhetspris per kvadratmeter var rundt dobbelt så høy som gjennomsnittet av konkurrentene. Avviket fra mengdeanslaget i konkurransegrunnlaget fikk dermed store økonomiske konsekvenser.

Statens vegvesen fremsatte i begynnelsen av juli 2013 krav om erstatning fra Rambøll for tre ulike prosjekteringsfeil, og ett av kravene dreide seg om avviket på mengden av omkjøringsveier.

Spørsmålet som ble behandlet av Høyesterett var om Statens vegvesen hadde reklamert i tide overfor Rambøll. Dersom reklamasjonsfristen ikke var overholdt, var det nødvendig for Høyesterett å vurdere om Rambøll og deres forsikringsselskap hadde tapt retten til å gjøre gjeldende innsigelsen mot reklamasjonstidspunktet på grunn av realitetsdrøftelser og passivitet.

Etter bestemmelsen i NS 8401 punkt 13.4 første ledd er utgangspunktet for reklamasjonsfristen under utførelsen av oppdraget, at det skal reklameres "uten ugrunnet opphold" etter at oppdragsgiveren blir kjent med prosjekteringsfeilen. Hvorvidt det er reklamert i tide beror både på fristens utgangspunkt og dens lengde.

For at fristen skal begynne å løpe etter NS 8401 punkt 13.4 første ledd, må oppdragsgiveren faktisk være kjent med prosjekteringsfeilen. Det er i denne forbindelse ikke tilstrekkelig at oppdragsgiveren burde blitt kjent med prosjekteringsfeilen.

Høyesterett understreker i den enstemmige dommen at oppdragsgiveren må ha kunnskap om at det er et objektivt avvik mellom det prosjekterte og det kontraktsmessige, for at reklamasjonsfristen skal starte å løpe. Videre følger det også av NS 8401 punkt 13.1 at dette må skyldes at den prosjekterende har forsømt kravet til faglig handlemåte eller aktsomhet.

Høyesterett påpekte videre at oppdragsgiveren må få tid til å vurdere ansvars- og årsaksforholdene i saken, og eventuelle avhjelpende tiltak, før fristen starter å løpe.

I denne konkrete saken kom Høyesterett til at reklamasjonsfristen begynte å løpe 5. juni 2013. Denne dagen ble det avholdt et særmøte mellom Statens vegvesen og AF Gruppen, der Statens vegvesen gav sin tilslutning til AF Gruppens driftsopplegg. Høyesterett vektla at Statens vegvesen i henhold til møtereferatet hadde akseptert AF Gruppens mengder som nødvendige, og derfor hadde kunnskap om at det betydelige avviket for omkjøringsveier skyldtes en prosjekteringsfeil.

REKLAMASJONSFRISTENS LENGDE – "UTEN UGRUNNET OPPHOLD"

I den generelle vurderingen av begrepet "uten ugrunnet opphold" skriver Høyesterett i dommen at det er "en kort frist som normalt begrenser seg til den tid det tar å saksbehandle kravet på en slik måte at en reklamasjon kan fremsettes".

Videre påpekes det i dommen at oppdragsgiver må få anledning til å bearbeide informasjonen som foreligger og avklare reklamasjonen internt i organisasjonen. I tillegg blir det understreket at den begrunnede tidsbruken må vurderes konkret på bakgrunn av kravets kompleksitet og omfanget av entreprisen.

Statens vegvesen reklamerte i et brev som ble postlagt og sendt på e-post 3. juli 2013. Det sentrale spørsmålet var derfor om tidsrommet på fire uker fra fristens utgangspunkt 5. juni 2013 var "uten ugrunnet opphold".

Høyesterett kom til at en frist på to uker til å saksbehandle reklamasjonen burde vært tilstrekkelig i denne saken. Statens vegvesen hadde brukt fire uker, og derfor var reklamasjonen fremsatt for sent.

NS 8401 har, i motsetning til NS 8405 og NS 8407, ikke regler om at den parten som mener at det er varslet eller svart for sent, selv må gjøre dette gjeldende "uten ugrunnet opphold". Dette gjør at spørsmålet om fristen er overholdt, og eventuelt spørsmålet om realitetsdrøftelser og passivitet oppstår i en rekke saker om rådgiverkontraktene. Det kan stilles spørsmål ved om tilsvarende regler i rådgiverkontraktene, som i NS 8405 og NS 8407, hadde vært konfliktforebyggende. I alle fall kunne det gitt bedre sammenheng mellom standardkontraktene på dette punktet.

Selv om Statens vegvesen etter Høyesteretts oppfatning hadde reklamert for sent, var spørsmålet om de likevel vant frem på grunn av realitetsdrøftelser og passivitet hos Rambøll og deres forsikringsselskap.

Kontrakten inneholdt ingen bestemmelse om oppdragstakerens plikt til å gjøre gjeldende reklamasjonsinnsigelser innen en bestemt tid. Høyesterett fastslo at innsigelser om for sen reklamasjon likevel kan gå tapt på grunn av ulovfestede passivitetsregler. Det ble samtidig påpekt at eventuelle realitetsdrøftelser kun er et moment i vurderingen av om innsigelsen mot reklamasjonen skal anses frafalt eller tapt på grunn av passivitet. Realitetsdrøftelser i seg selv burde etter Høyesteretts oppfatning ikke uten videre medføre at oppdragstaker taper retten til gjøre gjeldende for sen reklamasjon. Det kunne eventuelt virke som en felle og legge demper på partenes forhandlingsvilje.

I den helhetsvurderingen som skal foretas understreket Høyesterett at det var sentralt om Rambøll og deres forsikringsselskap gjennom sin opptreden, gav Statens vegvesen grunn til å tro at det ikke ville bli gjort gjeldende at det var reklamert for sent.

Høyesterett kom til at Rambøll og deres forsikringsselskap senest 14. januar 2016 hadde en oppfordring til å gjøre gjeldende at det var reklamert for sent, da de gikk med på å suspendere foreldelsesfristen i seks måneder fremover.

Det ble først i et brev fra 25. august 2016 anført at reklamasjonen fra Statens vegvesen var for sent fremsatt. Høyesterett vektla at det ikke var gitt noen nærmere forklaring på hvorfor innsigelsen mot reklamasjonstidspunktet ikke ble gjort gjeldende før rundt tre år etter at reklamasjonen ble fremsatt.

Høyesterett kom etter en helhetsvurdering til at retten til å gjøre gjeldende at det var reklamert for sent var gått tapt på grunn av passivitet hos Rambøll og deres forsikringsselskap. Statens vegvesen vant derfor frem i Høyesterett.

Etter vår vurdering er det særlig to momenter oppdragsgivere og oppdragstakere må merke seg fra dommen.

Det første er Høyesteretts tidsfestelse av begrepet "uten ugrunnet opphold" til to uker. Selv om Høyesteretts vurdering er konkret, vil Høyesteretts vurdering ha betydning for forståelsen av begrepet i NS 8401 og antagelig også for tilsvarende begrep i andre standardkontrakter.

Det andre sentrale punktet er at realitetsdrøftelser i seg selv ikke medfører at oppdragstaker taper retten til å gjøre gjeldende for sen reklamasjon etter NS 8401. Realitetsdrøftelsene inngår kun som et moment i vurderingen av om reklamasjonsinnsigelsen anses frafalt eller tapt ved passivitet. Som Høyesteretts dom viser, innebærer likevel ikke dette at oppdragstakeren i årevis kan diskutere realiteten i saken med oppdragsgiveren, uten å tape reklamasjonsinnsigelsen.




Artikkelen er skrevet av Jørgen Birkeland og Snorre Waage Sand, og ble publisert på bygg.no 23.11.2020

Artikkel på bygg.no: Reklamerte for sent - vant likevel

Snorre bistår med juridisk rådgivning og tvisteløsning innen entrepriserett, kontraktsrett, selskapsrett og ansvarssaker. Innen entrepriseretten bistår han både byggherrer, entreprenører og rådgivere i alle faser av prosjektet. Dette inkluderer utforming og forhandling av entreprisekontrakter, løpende rådgivning under gjennomføringsfasen, sluttoppgjørstvister og reklamasjoner. 

Snorre har vært involvert i store og faktumtunge entreprise- og ansvarssaker. I tillegg har han bistått i flere saker hvor domstolen skal verdsette aksjeposter. Gjennom praksisen som advokat og en tidligere stilling som dommerfullmektig, har Snorre betydelig erfaring med tvisteløsning og komplekse tvister. Han har erfaring med alle former for domstolsbehandling, inkludert voldgift. 

Som rådgiver jobber Snorre tett sammen med klienten for å finne de gode løsningene, og unngå konflikt. Han er en tydelig rådgiver og holder et høyt faglig nivå. 

Kontaktinformasjon

+47 982 94 556

sws@adeb.no

+47 23 89 40 00

Kompetanseområder