Høyesterett avsa først en styreansvarsdom i februar år, hvilket dreide seg om foreldelse (HR-2021-530-A). Et sammendrag av dommen kan leses her.

Ny dom om årsakssammenheng og økonomisk tap

Nylig ble det avsagt en styreansvarsdom om årsakssammenheng og økonomisk tap (HR-2021-967-A). Saken gjaldt et erstatningskrav mot tre styremedlemmer for manglende informasjon om sviktende økonomi til selskapets kreditorer. Styremedlemmene ble i lagmannsretten dømt til å betale erstatning etter aksjeloven § 17 1 til to av selskapets kreditorer. Lagmannsretten konkluderte med at styremedlemmene hadde handlet uaktsomt ved ikke å ha opplyst kreditorene om at selskapet hadde svak økonomi. Spørsmålet om ansvarsgrunnlag slapp ikke inn for Høyesterett, men Høyesterett tillot anken fremmet for spørsmålet om årsakssammenheng/økonomisk for den ene av kreditorene.

Flere interessante uttalelser fra Høyesterett

Alle de tre styremedlemmene ble frifunnet for kravet, ettersom Høyesterett konkluderte med at styremedlemmenes uaktsomhet ikke hadde påført den aktuelle kreditoren noe økonomisk tap. Høyesterett kommer med flere interessante uttalelser i dommen om hvordan det økonomiske tapet skal utmåles.

Hovedentreprenøren klarte ikke å betale underentreprenører

I 2015 og 2016 samarbeidet Evje og Hornes kommune med Statens vegvesen om å bygge fortau og gang- og sykkelveier i Evje sentrum. Statens vegvesen engasjerte en hovedentreprenør, som igjen engasjerte flere underentreprenører, deriblant Landskapsentreprenørene AS (

).

Landskapsentreprenørene fakturerte hovedentreprenøren løpende, men hovedentreprenøren klarte ikke å betale ved forfall. Den 1. januar 2016 hadde Landskapsentreprenærene et krav mot hovedentreprenøren på NOK 2 254 174.

Hovedentreprenøren gikk konkurs 8. mai 2017. På dette tidspunktet var kravet redusert til NOK 1 786 096. Landskapsentreprenørene mottok ingen dividende fra konkursboet.

Styremedlemmene saksøkes for ikke å ha opplyst om sviktende økonomi

I november 2018 saksøkte Landskapsentreprenørene de tre styremedlemmene hos hovedentreprenøren for ikke å ha opplyst om at selskapets økonomi var sviktende.

Dømt til å betale erstatning i lagmannsretten

Styremedlemmene ble frifunnet i tingretten, men lagmannsretten kom til motsatt resultat. Lagmannsretten konkluderte med at styremedlemmene hadde handlet uaktsomt ved ikke å informere Landskapsentreprenøren om den sviktende økonomien i selskapet. Etter lagmannsrettens syn, handlet styremedlemmene uaktsomt fra 1. januar 2016.

Erstatningsbeløpet som ble tilkjent av lagmannsretten, tilsvarte vederlaget som Landskapsentreprenørene hadde 

, og som ikke senere var blitt betalt av verken hovedentreprenøren eller dets konkursbo.

RETTSLIGE UTGANGSPUNKTER I DOMMEN FRA HØYESTERETT

Spørsmålet om ansvarsgrunnlag slapp som nevnt ikke inn for Høyesterett, men Høyesterett vurderte hvilket tap som sto i årsakssammenheng med de skadevoldende unnlatelsene. Høyesterett tok utgangspunkt i at Landskapsentreprenørene hadde krav på å få erstattet det økonomiske tapet som var forårsaket av styremedlemmenes uaktsomme forhold.

Når det gjaldt årsakskravet viste Høyesterett til betingelseslæren, som går ut på at kravet til faktisk årsakssammenheng er oppfylt

 «dersom skaden ikke ville ha skjedd om handlingen eller unnlatelsen tenkes borte»

, jf. Rt-1992-64 (P-pilledom II). Videre viste Høyesterett til Rt-2003-400 (Sunnfjord), hvor det fremgår at utgangspunktet for beregningen av det økonomiske tapet ved rene formuestap, er at skadelidte skal stilles som om skadevolderen hadde handlet aktsomt. Høyesterett gjentok også at det er skadevolderen som har bevisbyrden for den usikkerheten som knytter seg til det alternative hendelsesforløpet.

Høyesterett presiserte at det må foretas en sammenligning av det faktiske og det hypotetiske hendelsesforløpet, og at det er den økonomiske differansen – dersom den er positiv – som skal erstattes.

Krav på erstatning for vederlagskrav opptjent etter uaktsomhetstidspunktet
Høyesterett startet med å slå fast at dersom Landskapsentreprenørene hadde fått tilstrekkelig informasjon, ville de sannsynligvis ha stanset arbeidene i påvente av betalingsgaranti eller forskuddsbetaling. I likhet med lagmannsretten konkluderte Høyesterett derfor med at vederlagskrav som ble opparbeidet etter uaktsomhetstidspunktet, og som ikke ble betalt av selskapet, måtte erstattes av styremedlemmene.

Alle sannsynlige virkninger av aktsom opptreden relevant ved utmålingen

Høyesterett understreket imidlertid at dersom differansebetraktningen skulle bli fullstendig, måtte også andre sannsynlige virkninger av en aktsom opptreden fra styremedlemmenes side trekkes inn i vurderingen. Dette er en viktig presisering i dommen. Spørsmålet ble derfor hva som ville skjedd med vederlagskravene som Landskapsentreprenørene

 allerede hadde opptjent på uaktsomhetstidspunktet

, dersom styremedlemmene i et hypotetisk hendelsesforløp hadde handlet aktsomt.

Høyesterett la til grunn at dersom hovedentreprenæren hadde gått konkurs på uaktsomhetstidspunktet, ville fordringene vært tapt ettersom det heller ikke på dette tidspunktet ville vært grunnlag for dividendeutbetaling til uprioriterte kreditorer. Men også dersom driften hadde fortsatt en stund til, kom Høyesterett til at styremedlemmene neppe ville prioritert betaling av Landskapsentreprenørens opptjente vederlagskrav, slik at fordringene ville vært tapt. Hovedentreprenøren hadde ikke mulighet til å dekke alle sine forpliktelser, og det ville da vært rettstridig å forfordele enkelte av kreditorene.

Fradrag for vederlagskrav opptjent før uaktsomhetstidspunktet som ble betalt før konkursen

Konklusjonen til Høyesterett ble dermed at Landskapsentreprenøren hadde krav på å få erstattet vederlagskravet som ble opparbeidet etter uaktsomhetstidspunktet, men at det måtte gjøres fradrag for den delen av vederlagskravet som var opparbeidet før dette tidspunktet og som ble betalt ned før konkursen. Dette var en konsekvens av at Landskapsentreprenørene kun hadde krav på å få erstattet den økonomiske forverringen som uaktsomheten medførte.

Et sentralt spørsmål i saken var hvilket uaktsomhetstidspunkt beregningen av det økonomiske tapet skulle knyttes til. Lagmannsretten konkluderte som nevnt med at styremedlemmene handlet uaktsomt fra 1. januar 2016. Ettersom Landskapsentreprenørene aldri mottok tilstrekkelig informasjon om hovedentreprenørens økonomiske stilling, vedvarte uaktsomheten helt frem til konkursen.

Styremedlemmenes anførsel om at hele uaktsomheten må tenkes borte

Styremedlemmene anførte at beregningen av det økonomiske tapet måtte skje på det tidligste tidspunktet uaktsomheten kunne knyttes til, ettersom hele uaktsomheten må tenkes borte ved fastleggingen av det hypotetiske hendelsesforløpet.

Landskapsentreprenørenes anførsel om at skadelidte kan velge ansvarsbetingende begivenhet

Landskapsentreprenørene anførte på sin side at vurderingen måtte skje på det tidspunktet kravet var på sitt høyeste, ettersom uaktsomheten fortsatte i hele perioden frem til konkursen, og skadelidte må stå fritt til å velge hvilken ansvarsbetingende begivenhet han vil påberope seg.

Høyesterett konkluderte med at uaktsomheten ikke kan deles opp

Høyesterett konkluderte med at styremedlemmenes uaktsomhet måtte anses som 

«én sammenhengende uaktsomhet, som det er lite naturlig å dele opp i flere – nærmest daglige – enkeltuaktsomheter utover 2016»

. Landskapsentreprenørenes tap måtte derfor baseres på at hele uaktsomheten tenkes borte. Uaktsomhetstidspunktet som ble lagt til grunn av dermed 1. januar 2016.

Krav på erstatning for økningen av fordringene fra uaktsomheten inntraff og frem til konkursen

Kreditorene hadde følgelig krav på erstatning for økningen av fordringene i tidsperioden mellom 1. januar 2016 og konkurstidspunktet. I denne perioden hadde den utestående fordringsmassen imidlertid blitt redusert. Dette innebar at styremedlemmenes uaktsomhet ikke hadde påført kreditor noe økonomisk tap, og styremedlemmene ble derfor frifunnet.

Klargjørende uttalelser om relevante faktorer ved et hypotetisk hendelsesforløp

Etter vår vurdering er Høyesterett uttalelser i dommen klargjørende for styremedlemmenes erstatningsansvar. Dommen illustrerer viktigheten av at man ved fastleggelsen av det hypotetiske hendelsesforløpet ikke vurderer den skadevoldende handlingen eller unnlatelsen isolert sett, men hensyntar alle relevante faktorer. Dette krever betydelig bevisførsel knyttet til hva som må anses som det sannsynlige hypotetiske hendelsesforløpet, men gir etter vårt syn det riktige resultatet med hensyn til at styremedlemmene kun skal være ansvarlig for det tapet de faktisk påfører skadelidte.

Riktig konklusjon om uaktsomhetstidspunktet

Etter vårt syn kommer også Høyesterett til riktig konklusjon når det gjelder hvilket uaktsomhetstidspunkt som vurderingen av det økonomiske tapet skal knyttes til. Som Høyesterett presiserer, var årsaken til at de ubetalte fordringene ble redusert fra tidspunktet uaktsomheten inntraff og frem konkurstidspunktet, at selskapet faktisk nedbetalte deler av kravet. Dersom betalingene fra selskapet ikke skulle gått til fradrag i erstatningskravet overfor styremedlemmene, vil det kunne argumenteres for at skadelidte hadde fått erstattet disse utbetalingene to ganger. Dette stemmer ikke overens med en differansebetraktning. Ut ifra en slik synsvinkel, synes Høyesteretts konklusjon å være den eneste riktige fremgangsmåten ved beregningen av det økonomiske tapet.

Interessant uttalelse om fortjenesteelement dersom arbeidene hadde vært stanset i et hypotetisk hendelsesforløp

Høyesterett kommer også med en uttalelse som ikke er avgjørende for resultatet i den aktuelle saken. Som nevnt la Høyesterett til grunn at det ikke var sannsynlig at Landskapsentreprenørene ville fortsatt arbeidene dersom de hadde blitt informert om den økonomiske situasjonen til selskapet. For ordens skyld presiserte Høyesterett at når det ved et hypotetisk hendelsesforløp legges til grunn at arbeidene hadde blitt stanset, skulle det trolig vært gjort et fradrag for fortjenesteelementet knyttet til vederlaget som ble opptjent etter at uaktsomheten inntraff, ettersom dette fortjenesteelementet ikke ville vært opptjent om arbeidene ikke hadde blitt utført. Et slikt fradrag var ikke gjort gjeldende av styremedlemmene, men uttalelsen kan være relevant i andre saker, og synes også etter vårt syn å være riktig ut i fra en differansebetraktning.

Dommen kan leses i sin helhet 

Nyhetsbrev: Ny styreansvarsdom fra Høyesterett

Mundenia Elektro AS («Mundenia») var et selskap registrert i Finnmark, som drev med utleie av arbeidskraft til offshoreselskaper. Arbeidsgiveravgift er regionalt differensiert, og selskaper registrert i Finnmark er i utgangspunktet fritatt for arbeidsgiveravgift.

En regelendring i 2010 innebar at det avgjørende for plikten til å betale arbeidsgiveravgift ble hvor arbeidet ble utført, og ikke hvor selskapet var registrert. For Mundenia, som drev med utleie av arbeidskraft, medførte dette at de ikke lenger var fritatt fra å betale arbeidsgiveravgift. Til tross for endringen sørget ikke styreleder/daglig leder for at arbeidsgiveravgift ble innbetalt.

Mundenia gikk konkurs i 2014. Da Skatteoppkreveren foretok bokettersyn ble det avdekket manglende forskuddstrekk, manglende beregning og innbetaling av arbeidsgiveravgift, og manglende innberetning av fordel på lønns- og trekkoppgaver. Styreleder/daglig leder ble dømt til ubetinget fengsel i 1 år og 9 måneder. I tillegg ble hun dømt til to års konkurskarantene, samt fradømt retten til å være daglig leder, inneha en ledende stilling, eller sitte i et selskaps styre for en periode på 5 år.

Staten v/Skatteoppkreveren («staten») fremmet erstatningskrav mot styreleder/daglig leder basert på hennes roller i selskapet. Det var ikke omtvistet at Mundenia var forpliktet til å beregne, innberette og betale arbeidsgiveravgift, og at dette ikke var blitt gjort. Styreleder/daglig leder erkjente også å ha vært klar over regelendringen før innberetning av første termin etter at lovendringen trådte i kraft.

Lagmannsretten kom til at det forelå ansvarsgrunnlag med hjemmel i aksjelovens § 17-1, og karakteriserte handlemåten som «i det minste uaktsomt». Lagmannsretten mente videre at det forelå årsakssammenheng mellom tapet og de ansvarsbetingende handlingene. Styreleder/daglig leder anførte at det i et hypotetisk hendelsesforløp, hvor selskapet hadde innbetalt avgiften, måtte legges til grunn at Mundenia ville gått konkurs langt tidligere slik at tapet ikke ville oppstått. Lagmannsretten var ikke enig i dette, og mente selskapet ville vært i stand til å dekke arbeidsgiveravgiften. Styreleder/daglig leder ble heller ikke hørt med at Mundenia uansett ville vært fritatt fra å innbetale arbeidsgiveravgift fordi selskapets ledelse i et hypotetisk hendelsesforløp ville sørget for å innlevere et skjema som dokumenterte at ansatte var innmeldt i andre lands trygdeordning. Lagmannsretten kom dermed til at vilkårene for erstatning var oppfylt.

LAGMANNSRETTEN MENTE KRAVET IKKE VAR FORELDET

Partene var enige om at foreldelsesloven § 9 om krav på skadeserstatning fikk anvendelse. Kravet foreldes da tre år etter den dag skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige. Det sentrale spørsmålet var når foreldelsesfristen begynte å løpe.

Det ble tatt fristavbrytende skritt 6. desember 2018, og spørsmålet var dermed om skatteoppkreveren hadde oppfordring til å ta ut søksmål før 6. desember 2015. Styreleders/daglig leders rolle fremgikk av en bokettersynsrapport fra 9. april 2015, slik at skatteoppkreveren fikk kunnskap om den ansvarlige allerede på dette tidspunkt. Det sentrale spørsmålet var på hvilket tidspunkt skatteoppkreveren hadde nødvendig kunnskap om skaden.

Bokettersynsrapporten avklarte at det kunne være grunnlag for endring, men på dette tidspunktet hadde det hadde ikke oppstått noe krav på innbetaling av arbeidsgiveravgift. Etter lagmannsrettens syn var det først da Skatteetaten fattet endringsvedtak 21. juli 2016 at det oppstod et krav. Etter lagmannsrettens syn hadde ikke staten noen oppfordring til å ta ut søksmål før endringsvedtaket forelå, og kravet var dermed ikke foreldet.

DISSENS OM FORELDELSESSPØRSMÅLET I HØYESTERETT

Høyesterett tok utgangspunkt i at foreldelsesfristen i § 9 løper fra tidspunktet skadelidte fikk eller burde skaffet seg kunnskap om de konkrete økonomiske skadevirkningene han er – eller vil bli – påført som følge av den ansvarsbetingende handlingen. Skadelidtes kunnskap må omfatte alle vilkårene for erstatningsansvar, men skadens omfang behøver ikke være klarlagt i detalj.

Høyesterett var enig med lagmannsretten i at staten fikk kunnskap om selskapets unnlatelse av å innbetale arbeidsgiveravgift og om styreleder/daglig leders rolle ved bokettersynsrapporten 9. april 2015. Omfanget av avgiftsunndragelsen ble også avklart ved rapporten, men spørsmålet Høyesterett måtte vurdere var om staten hadde tilstrekkelig kunnskap om tapet før skjæringstidspunktet 6. desember 2015. Ved vurderingen av dette spørsmålet, delte Høyesterett seg i et flertall og mindretall.

Flertallet tok utgangspunkt i at skatte- og avgiftskrav ikke kan kreves erstattet av et styremedlem før det er avklart at selskapet ikke betaler. En forutsetning for at foreldelsesfristen skal begynne å løpe er dermed at skadelidte har kunnskap om at selskapet ikke kan gjøre opp kravet. Med mindre det er holdepunkter for noe annet, vil skadelidte først få slik kunnskap når endringsvedtaket er fattet, og det kan konstateres at avgiftskravet er tapt fordi det ikke er mulig å inndrive kravet fra selskapet.

Flertallet ga likevel uttrykk for at der et selskap har gått konkurs, eller av andre grunner er ute av stand til å gjøre opp avgiftskravet, vil foreldelsesfristen kunne begynne å løpe uavhengig av om det er truffet endringsvedtak mot den avgiftspliktige. Førstvoterende uttalte: «

Jeg kan i det hele tatt ikke se hva som skulle være begrunnelsen for å gå veien om et endringsvedtak når det er på det rene at staten vil lide et tap fordi selskapet eller dets konkursbo er ute av stand til å betale avgiftskravet.»



Det fremgikk av bobestyrers årsinnberetning 8. september 2015 at det ikke ville være dekning til uprioriterte fordringer, herunder kravet på arbeidsgiveravgift. Kort tid etter dette fikk skatteoppkreveren kunnskap om at avgiftskravet mot selskapet var tapt, og etter flertallets syn hadde staten dermed oppfordring til å gå til erstatningssøksmål mot styreleder/daglig leder. Ettersom forliksklagen ble tatt ut mer enn tre år senere, var kravet foreldet. Det var da ikke nødvendig for Høyesterett å ta stilling til spørsmålet om årsakssammenheng.

Høyesteretts mindretall på to dommere kom i likhet med lagmannsretten til at erstatningskravet ikke var foreldet. Etter deres syn begynte foreldelsesfristen først å løpe ved endringsvedtaket 21. juli 2016, ettersom det ikke var avklart om det ville oppstå et økonomisk tap før endringsvedtak ble truffet. Skadelidte kunne da ikke ha kunnskap om at det var oppstått et økonomisk tap før dette tidspunktet.

Begrunnelsen bygget på at erstatningskrav mot styremedlemmer for avgiftskrav er et subsidiært erstatningskrav, ettersom skattemyndighetene først måtte forfølge avgiftskravet mot selskapet. Mindretallet mente staten ikke kunne gjøre kravet gjeldende mot selskapet før endringsvedtaket var fattet, og følgelig kunne staten heller ikke ha kunnskap om at styreleder/daglig leders handlinger hadde påført dem et økonomisk tap.

For det første vektla mindretallet at skattemyndighetene kan velge om endringsadgangen skal benyttes. Hvis skattemyndighetene velger å ikke foreta en endring, vil det heller ikke oppstå et tap. For det andre mente mindretallet at en rettsanvendelse i tråd med flertallets syn ville skape en "uheldig rettstilstand". Mindretallet trakk her frem at det i større etterberegningssaker, hvor et endringsvedtak vil ta tid, vil kunne oppstå en situasjon hvor staten må anlegge et erstatningssøksmål før forvaltningsbehandlingen er ferdig, og dermed før det er avklart de har lidt et tap. Mindretallet mente dermed flertallets løsning ville medføre "

uheldig bruk av ressurser både for forvaltningen, domstolene og for den som et erstatningskrav rettes mot

Dommen har en skarp dissens som er godt begrunnet og taler for en god rettsteknisk løsning. Flertallet og mindretallet tilnærmer seg problemstillingen på to ulike måter. Når flertallet legger til grunn at foreldelsesfristen kan begynne å løpe på det tidspunktet det er på det rene at selskapet er ute av stand til å gjøre opp avgiftskravet, eksempelvis der det ikke er midler til betaling etter en konkurs, innebærer det at foreldelsesfristen kan begynne å løpe før det er avklart om det har oppstått et tap for staten.

Etter vårt syn er det uheldig at skadelidte skal måtte ta ut søksmål mot styremedlemmer eller ledelsen i et selskap før det er avgjort at deres uaktsomme handlinger har ledet til et økonomisk tap. Dersom foreldelsesfristen begynner å løpe før det er fattet et endringsvedtak, vil det ikke være avgjort om styremedlemmets uaktsomme handlinger faktisk har medført et økonomisk tap. Hvis et selskap går konkurs før endringsvedtak er fattet, er det ikke endelig avgjort om staten har et krav mot selskapet knyttet til innbetaling av arbeidsgiveravgift, og dermed heller ikke klart om staten har lidt noe tap som følge av styremedlemmets uaktsomme handlinger. Velger skattemyndighetene ikke å benytte endringsadgangen, har staten gått til søksmål uten at det var grunnlag for det.

Samtidig er det sjelden at skattemyndighetene ikke benytter endringsadgangen, slik at det muligens har begrenset praktisk betydning å vente til endringsvedtaket er fattet med å konstatere at det har oppstått et tap. Flertallets regel skaper etter vårt syn uansett usikkerhet knyttet til når det er på det rene at selskapet ikke kan betale, for eksempel hvor det vil bli en dividendeutbetaling fra konkursboet, slik flertallet også selv skisserer. Vi er også enig med mindretallet i at regelen som flertallet oppstiller medfører unødvendig ressursbruk ved at domstolen i enkelte saker kan måtte ta stilling til kravet før forvaltningen har fattet vedtak. I praksis vil nok saken i et slikt tilfelle bli stanset, men det er likevel etter vårt syn en lite hensiktsmessig regel.

Årsaken til at fordringen ikke kan inndrives kan også skyldes andre forhold enn skadelidtes ansvarsbetingende handlinger. Dersom tidspunktet det er på det rene at selskapet er ute av stand til å gjøre opp avgiftskravet skal være avgjørende for foreldelsesfristens starttidspunkt, knyttes fristen til en begivenhet som ikke nødvendigvis står i årsakssammenheng med de skadevoldende handlingene. Sagt på en annen måte kan det ikke nødvendigvis konkluderes med at styremedlemmets handling har ledet til et økonomisk tap på det tidspunktet fordringen ikke kan inndrives. Det vil først være tilfelle på tidspunktet endringsvedtaket fattes.

Hva som er et sannsynlig hypotetisk hendelsesforløp må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Resultatet vil kunne bli at det er sannsynlig at avgiftskravet ville vært betalt dersom styremedlemmet hadde handlet aktsomt, hvilket lagmannsretten også la til grunn i den aktuelle saken. Men det vil ikke nødvendigvis alltid være tilfelle. Høyesterett tok ikke stilling til spørsmålet om årsakssammenheng ettersom saken ble avgjort på foreldelse.

Spørsmålet om årsakssammenheng ved erstatningskrav mot styremedlemmer skal om kort tid belyses i en annen sak som har sluppet inn for Høyesterett (anke over LA-2019-142549). Det sentrale spørsmålet i den saken er om det ved vurderingen av årsakssammenheng må legges til grunn et hypotetisk hendelsesforløp hvor selskapet ville gått konkurs på et tidligere tidspunkt, som igjen ville medført at tapet ikke hadde oppstått. Saken skal behandles 13. og 14. april 2021.

***

Dommen kan leses i sin helhet 

Ny Høyesterettsdom om foreldelse av krav mot styremedlem

Jan Olav og Eivind vil bistå norske og utenlandske klienter innenfor et bredt spekter av bransje- og fagområder, med fokus på komplekse selskapsrettslige tvister, transaksjonsrelaterte tvister og ansvars- og forsikringssaker. I de seneste år har både Jan Olav og Eivind vært sentrale i flere av firmaets høyprofilerte rettssaker, samt arbeidet med søksmålsfinansiering. De har erfaring med alle former for tvisteløsning, inkludert internasjonal voldgift og mekling.

- Vi er glade for å ha fått om bord Eivind og Jan Olav, sier managing partner i Arntzen de Besche Håvard Sandnes. De er begge fremdragende jurister, og i tillegg svært hyggelige å samarbeide med. De kommer til å styrke AdeB generelt, og tvist- og prosedyremiljøet spesielt.

Jan Olav Aabø og Eivind Landmark Tandrevold nye partnere i Arntzen de Besche

De seneste årene har det vært en betydelig økning i antallet slike søksmål mot styremedlemmer, og blir et styremedlem holdt personlig erstatningsansvarlig kan erstatningsbeløpet bli betydelig. I slike tilfeller er det i norsk rett en regel som gir retten adgang til å redusere – lempe – erstatningsansvaret etter en rimelighetsvurdering.

Artikkelen drøfter innholdet i lempingsregelen for styremedlemmer i aksjeloven § 17-2, med særlig vekt på særtrekk ved lempingsvurderingen i styreansvarets ulike typetilfeller.

Lempingsvurderingen ved styreansvar er kun i begrenset grad behandlet i eksisterende litteratur, og artikkelen gir nærmere retningslinjer for ulike momenters relevans og vekt i lempingsvurderingen etter aksjeloven § 17-2.

Les artikkelen i Idunn 

Artikkelen er skrevet av Tobias Behncke og er utgitt i Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og trygderett nr. 3 (2020).

Artikkel: Lemping av styremedlemmers erstatningsansvar etter aksjeloven § 17-2

Jan Olav Aabø

Erstatningskrav kan være tunge å bære personlig for dem som blir rammet. Det kan også bli kostbart å forsvare seg mot slike søksmål. Flere og flere selskaper tegner derfor styreansvarsforsikring på vegne av styremedlemmene og personer i ledelsen.

Vi lang erfaring med å håndtere forsikringsrettslige spørsmål både på vegne av forsikringsselskaper og dem som er dekket av forsikringen. Vi kan blant annet bistå med tolking av forsikringsvilkår, melding av erstatningskrav, håndtering av ulike former for forsikringstvister og å prosedere forsikringsrelaterte saker for domstolene.

Vi har betydelig kunnskap om rollefordelingen mellom styremedlemmer og daglig leder, grensnittet mot revisorer og eksterne rådgivere, ansvarsforhold i konsernselskaper og særlige forpliktelser for børsnoterte selskaper.

Hos oss har du tilgang til dyktige advokater på alle nivåer. Vi setter sammen effektive team skreddersydd til hver enkelt sak.

Kompetanseområder

Saken gjaldt erstatningskrav fra ti hedgefond på 1,7 milliarder kroner, basert på påstander om uaktsom opptreden i forbindelse med refinansieringen av Norske Skog-konsernet i 2016.
 
Våre advokater argumenterte for at erstatningskravet var grunnløst, både som følge av at Norske Skog var klart solvent i den relevante perioden og som følge av at styret og ledelsen opptrådte forsvarlig og aktsomt. Denne argumentasjonen sluttet tingretten seg til, og If Skadeforsikring NUF og de øvrige saksøkte ble fullt ut frifunnet og tilkjent sakskostnader.
 
De øvrige saksøkte har vært representert av Advokatfirmaet Glittertind, Thommessen og Advokatfirmaet RIISA, og vi takker for et godt samarbeid før og under hovedforhandlingen!
 
Dommen er ikke rettskraftig og kan bli anket.

Styre- og ledelsesansvar

Styreansvarsforsikring

Dette kan du forvente av oss

Aktuelt

Nyhetsbrev: Ny styreansvarsdom fra Høyesterett

Ny Høyesterettsdom om foreldelse av krav mot styremedlem

Jan Olav Aabø og Eivind Landmark Tandrevold nye partnere i Arntzen de Besche

Artikkel: Lemping av styremedlemmers erstatningsansvar etter aksjeloven § 17-2

Hva har vi gjort

Full frifinnelse i omfattende styreansvarssak!

Nyhetsbrev